FÅNYTTES: Politiet har i flere år forsøkt å ta knekken på narkotikakriminaliteten uten hell. I Bergen har de for en periode gitt opp. Det er ikke en dårlig prioritering, skriver Aksel Braanen Sterri.
FÅNYTTES: Politiet har i flere år forsøkt å ta knekken på narkotikakriminaliteten uten hell. I Bergen har de for en periode gitt opp. Det er ikke en dårlig prioritering, skriver Aksel Braanen Sterri.Vis mer

Politiets prioritering av narkotika i Bergen

Politiet vil aldri bekjempe narkotikakriminaliteten

De bør derfor slutte å prøve.

Kommentar

En varslingsak i Hordaland politidistrikt som VG presenterte i helgen har satt sinnene i kok. Det viser seg at politiledelsen ikke bare nedprioriterer grove narkotikasaker, men faktisk nekter politifolk å gå til pågripelse, selv i saker der de kriminelle er servert på et fat.

Ikke bare det. Mens de lar haiene gå fri, går de etter småfiskene i stedet. Politifolk får streng beskjed om å bare ta kjøpere, mens selgerne går fri. De skammer seg ikke en gang over å kroppsvisitere og bøtelegge en 68-år gammel pensjonist for å besitte et gram hasj.

Det er til å bli forbanna av. Ikke bare er det stikk i strid med føringene fra Riksadvokaten som krever den diametralt motsatte prioriteringen. Det er også en vanvittig prioritering på et moralsk grunnlag.

Dette viser at Bent Høie (H) og Hadia Tajiks (Ap) forslag om å avkriminalisere bruk av rusmidler, er nødvendig. Det vil også frigjøre ressurser. Selv om hver enkelt slik sak ikke er spesielt ressurskrevende for politiet, legger den store mengden av dem beslag på betydelige ressurser.

Vi bør imidlertid passe oss for å å trekke den konklusjonen deler av Bergenspolitiet og Norsk narkotikapolitiforening vil at vi skal trekke, nemlig at vi bør prioritere grove narkotikasaker høyere. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit går rett i fella når hun skriver at: «Politiet svikter [oss og barna våre] når de lar storselgere av narkotika gå fritt i Bergen – og lar utenlandske narkogjenger få fotfeste i byens underverden.»

At enkelte saker nedprioriteres kan ikke vurderes opp mot et ideal hvor politiet har alle ressurser de kan ønske seg. En opprioritering av narkotikasaker vil bety en nedprioritering av overgrepssaker mot barn og voksne, drapssaker, økonomisk kriminalitet, menneskehandel og vold i nære relasjoner, bare for å nevne noe.

Det vil være svært uheldig. Ikke bare fordi andre oppgaver vil bli nedprioritert, men også fordi politiets forsøk på å bekjempe omsetningen av ulovlige rusmidler er en håpløs og destruktiv oppgave. Det påvirker verken salget eller forbruket av ulovlige rusmidler, men bærer med seg alvorlige konsekvenser for dem som kommer i politiets vei.

Det er først og fremst lovgiverne som opprettholder er forbud mot narkotika som skaper kriminelle, som har skylden. Men politiets framferd bidrar til å skade mer enn nødvendig.

Vi er nødt til å forstå hvilken rolle narkotikaforbudet spiller i å rekruttere kriminelle fra de minst ressurssterke gruppene i vårt samfunn. Noen av dem er norske statsborgere som havner på utsiden av skole og arbeid, og som kan tjene noen sårt tiltrengte kroner på å selge hasj i de største byene. Mange av disse starter som løpegutter allerede tidlig i tenårene. De har allerede eller utvikler gjerne et rusproblem. Etter hvert setter de seg i gjeld, noe som besegler deres skjebne som kriminelle.

Andre gjør vennetjenester for kompiser og glir over i å bli bekjentes dealer. De lettjente pengene og den manglende moralske begrunnelsen for forbudet lokker mange ut i kriminalitet. Det er disse som kommer i klammeri med politiet i en tidlig alder, noe som sementerer følelsen av å være utenfor. Det er disse som blir utpekt som synderne som ødelegger et ellers godt skolemiljø, som de andre barna må holde seg unna. Politiet operer med en tanke om at disse kan avskrekkes fra å selge og bruke dop, men har ingen beviser for at denne strategien virker (se pdf).

Det er ikke bare unge nordmenn som rekrutters inn i narkotikakriminalitet. Tilbake i 2009 kunne Politiforum fortelle om identitetsløse asylsøkere i 14-års-alderen som blir rekruttert til Norge for å selge narkotika. Geir Tveit, politioverbetjent og leder for forebyggende avdeling på Grønland politistasjon i Olso, forteller at «dette er big business. Det er kyniske bakmenn som står bak dette.» Unge gutter blir hentet fra Nord-Afrika for å fungere som narkoselgere. Daværende justisminister Knut Storberget satte ord på fenomenet: «Det er liten tvil om at dette er menneskehandel på høyt nivå.» Mange av disse skulle fått opphold på dette grunnlag, men kastes heller ut av landet med rask ekspress.

Andre er voksne, som enten søker opphold eller er ulovlige immigranter. For mange av dem har de valget mellom å få seg svart arbeid eller selge rusmidler. Det er disse vi gjerne ser selge rusmidler åpenlyst på gata og som politiet har forsøkt å ta knekken på i flere år nå.

Hvor håpløst dette er kan illustreres med Oslo-politiets Touch Down-prosjekt i 2012-13, rettet mot vest-afrikanske miljøer som blant annet drev med narkotikasalg. Etter to år var resultatet et beslag på 20 kg marihuana og hasj, 15 kg kokain og 7 kg heroin. Totalt ble 613 personer pågrepet som direkte følge av narkotikakriminalitet. I 2013 ble totalt 940 vestafrikanske personer, blant dem 629 nigerianere, sendt ut av landet (se pdf).

Beslagene er en dråpe i havet. I samme periode ble det beslaglagt over fem tonn cannabis, og vi vet at dette bare er toppen av isfjellet av hva som selges og forbrukes i dette landet. En hardere prioritering av narkotikakriminalitet i Bergen ville gitt like magre resultater.

En skulle kanskje forvente at Touch Down-prosjektet resulterte i flere menneskehandel-saker. Men ingen slike ble opprettet. Det viktigste ser ut til å være å få uttransportert unge menn så fort som overhodet mulig. De blir ikke dømt som nordmenn, med beskyttelse av straffeprosessloven, men blir hurtig ekspedert ut av landet. Mange av dem returnerer senere uten oppholdstillatelse. De har ikke noe annet sted å gå og her er det i minste noen småkroner å tjene. Mange av dem ender i norske fengsler, andre blir sendt ut gang på gang, for å returnere kort etter. En ond sirkel som koster både dem og samfunnet mye.

Virker det til å bekjempe kriminalitet? Det har vi ingen bevis for, ifølge Katja Franko Aas, professor ved UiO og leder for forskningsprosjektet Kriminalitetskontroll ved Europas grenser.

Framferden er heller ikke uten konsekvenser for dem som ikke begår kriminelle handlinger. For hver som blir tatt er det minst tjue som får sitt privatliv krenket av politiet - fordi de har en annen hudfarge enn etniske nordmenn.

Tobarnsmoren Nobuhle Mbilase var en av disse. Hun ble i 2014 lagt i bakken av politiet og slengt på glattcella fordi hun så ut som en solgte narkotika. De kunne like godt sagt at hun så svart ut. Året før møtte en mann brutal behandling fra politiet ved mistanke om besittelse av narkotika. Det er ikke unntak, men regelen. Personer med mørk hudfarge blir stoppet mye hyppigere enn andre.

Da Utrop gjorde en uformell undersøkelse blant tjue tilfeldige menn med mørk hudfarge, svarte halvparten at de har blitt stoppet det siste året. De gidder ikke klage. Det skjer så ofte, og hvem skal lytte til dem uansett? For disse gruppene er ikke politiet en venn, men et kontinuerlig stressmoment i hverdagen som bekrefter at slike som dem ikke er like mye verdt som den gjengse nordmann. Og hva oppnår vi?

Ingenting. Det kan leses ut av Politiets egen evaluering av Touch Down-prosjektet (se pdf): «Erfaring viser imidlertid at aktivitet og modus forflyttes og tilpasses politiets innsats. Dersom politiets innsats opphører på visse områder, stiger kriminaliteten raskt tilbake til normalt nivå.» Men Politiet vet råd: «Dette viser hvor viktig det er å bevare fokus og kontinuitet i politiets arbeid.»

Nei, det gjør det ikke. Einsteins beryktede definisjon av galskap, å gjøre det samme om og om igjen og forvente et helt annet resultat, virker passende.

Det vi snart må forstå er at politiet ikke kan kvitte seg med narkotikakriminaliteten, det er det bare lovendringer som kan. Når myndighetene forbyr varer som er såpass ettertraktet som rusmidler, vil det nødvendigvis tiltrekke seg kriminelle miljøer. Det gir nemlig disse en relativt enkel inntektskilde til å finansiere annen type kriminalitet. Sjelden blir disse tatt. Det er som vi har sett nok av sårbar ungdom og mennesker uten tilhørighet noe sted, som er villig til å risikere trøbbel med politiet for å tjene noen penger i denne økonomien.

Den eneste måten å ta knekken på disse miljøene er å strupe inntektskilden deres. Det kan bare gjøres ved at myndighetene tar kontroll over omsetningen av rusmidlene, slik vi har gjort med alkohol og tobakk. Mafiaen og narkotikakartellene frykter i disse dager konsekvensene av at flere og flere delstater i USA legaliserer cannabis. Der forsvinner en av deres største inntektskilder. Det er den virkelig store seieren ved legaliseringsbølgen som går over Amerika i disse dager.

Det er på tide at vi følger etter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook