RULLER VIDERE: I både Norge og Sverige finnes solide tradisjoner for at politiet setter tonen i ruspolitikken, ofte med politikere hengende på slep. Er dette ideelt? PHOTO: BRITTA PEDERSEN/dpa
RULLER VIDERE: I både Norge og Sverige finnes solide tradisjoner for at politiet setter tonen i ruspolitikken, ofte med politikere hengende på slep. Er dette ideelt? PHOTO: BRITTA PEDERSEN/dpaVis mer

Politiets egen ruspolitikk

Man kan spørre seg hvordan det hadde sett ut om politiet hadde en like klar og myndig stemme i debatter om andre sosialpolitiske temaer som f.eks. integrering eller abort.

Meninger

I 1917 fikk Stortinget en henvendelse fra politimestrene i landets tre største byer, der de ba om at det midlertidige brennevinsforbudet, som da gjaldt i forbindelse med jule- og nyttårshøytiden, skulle fortsette. Dette ble begynnelsen på det norske brennevinsforbudet, som falt i 1926.

Spaltist

Jon Olsen

er samfunnsviter med en mastergrad i Religioon og Samfunn fra UiO. Han skriver om sosiale avvik, og er styremedlem i Foreningen Tryggere Ruspolitikk.

Siste publiserte innlegg

Slik begynte også politiets politiske engasjement på rusfeltet. På 60-tallet kom krigen mot narkotika, der fokus ble rettet mot nye rusmidler. Siden den gang har narkokrigen vært en kjernesak for norsk politi.

I både Norge og Sverige finnes solide tradisjoner for at politiet setter tonen i ruspolitikken, ofte med politikere hengende på slep. I begge land har politiets representanter egne interesseorganisasjoner mot narkotika, og profilerte politifolk sitter i styrene til nasjonale organisasjoner som arbeider mot rusreform. Dette vitner om en solid forankring i det politiske landskapet. Men er dette idéelt?

Den private organisasjonen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) har rundt 3500 medlemmer, og opptrer gjerne i politiuniform på oppdrag. Styreleder for den norske paraplyorganisasjonen Actis er Arne Johannesen, lensmann og tidligere leder for Politiets Fellesforbund.

I Politiforum spør Ina Roll Spinnangr, leder for Foreningen Tryggere Ruspolitikk, om politiet som etat egentlig bør ha en egen narkotikapolitikk. Om man har lest politiet uttale seg om rusmidler, vet man at at norsk politi mener at narkotika bør være forbudt. Selv om dette koster enorme ressurser.

Inntil flere aktører kom på banen for bare få år siden, var politiets representanter blant de mest sentrale aktørene i norsk samfunnsdebatt om narkotika. Internt i etaten har debattklimaet vært stillestående, men også her er det bevegelse. Nyoppstartede LEAP Scandinavia er en organisasjon for politifolk som arbeider for alternativer til dagens ruspolitikk. Dette initiativet fremstår som et modig prosjekt, siden Politidirektoratet tidligere har sendt signaler om at politiske motstandere bør overvåkes.

I 2015 leste jeg Politidirektoratets nye plan for bekjempelse av narkotikakriminalitet. I punkt 4.4 sto følgende om politiets oppgaver; "Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis." Etter at sitatet ble spredd i sosiale medier og omtalt av bl.a. John Christian Elden, ble rapporten fjernet fra nettet. Om retningslinjene har blitt endret forblir usikkert.

For den kommende rusreformen, der håndteringen skal flyttes fra justis- til helsefeltet, er det regjeringens rusreformutvalg som skal utarbeide retningslinjene. Ett av utvalgets ti medlemmer kommer fra Politidirektoratet. Samtidig fremstår det usannsynlig at politiets ledere ønsker en slik reform.

Man kan spørre seg hvordan det hadde sett ut om politiet hadde en like klar og myndig stemme i debatter om andre sosialpolitiske temaer som f.eks. integrering eller abort. For det er ikke bare den allmenne ro og orden som er relevant når slike tema diskuteres. Samfunnets rusproblemer er ikke bare et ordensproblem. Rus er et komplisert sosialpolitisk felt, og stridigheter mellom justis- og helsepolitikk er en hovedårsak til at dagens tilbud på rusfeltet er mangelfullt. Endringen kommer.