Politiets metoder

Det norske politiets hardhendte metoder skaper mistillit blant minoritetsmiljøer i Norge. Kan dette føre til opptøyer og - i verste konsekvens - terrorangrep på norsk jord?

I 2005 VAR vi vitner til opptøyer i Frankrike, utløst av at to ungdommer ble drept under en politijakt. Samfunnsforskere verden over kritiserte franske myndigheters integreringspolitikk og mente at minoritetenes frustrasjon over arbeidsledigheten, begrensede muligheter innen skole og utdanning, og dårlig adgang til boliger var blant årsakene til opptøyene. Men hvordan kunne et enkelt politijakt føre til en så eksplosiv reaksjon? Svaret ligger kanskje i at minoritetsungdommene mistet tilliten til maktapparatet for lenge siden. De opplevde et maktapparat som verken respekterer dem eller anerkjenner dem som franske borgere med de samme rettighetene som hvite franskmenn. Dermed var det ikke dårlig integrering, men et krav om likebehandling som var den utløsende faktor bak opptøyene. I et intervju i Magasinet hevdet franske forstadsungdommer at «alle i politiet er rasister og behandler oss dårlig (...) politiet sjekker bilene våre hele tiden, legger folk i bakken, og trakasserer oss konstant». I sin artikkel «The Nature of French Riots» retter forskningsdirektør Oliver Roy fokus mot det franske politiets trakassering av minoritetsungdom og beskriver den frustrasjon foreldrene føler overfor den behandlingen deres barn får. En annen forsker, Michel Wieviorka, påpeker at opptøyer ofte blir utløst av politiets urettferdige behandling av minoriteter og trekker paralleller til opptøyene i Los Angeles i 1992 som startet da Rodney King ble brutalt slått ned av politiet. Det er viktig å spørre om vi kan finne paralleller til den trakasseringen som minoritetsungdommen beskriver i Frankrike og situasjonen i Norge. Ungdommer i alderen 15-25 år jeg har snakket med, forteller om grov trakassering, provokasjon og i noen tilfeller vold fra politiet. Deres erfaring med enkelte politifolk kan uten tvil sammenliknes med det franske ungdom beskriver. Norsk minoritetsungdom har førstehånds erfaring med tjenestefolk som oppfører seg aggressivt og truende og i enkelte tilfeller har avgitt falsk forklaring. Etnisk norske ungdommer kan fortelle at de sjelden blir trakassert, men at de selv har vært vitner til at deres mørkhudede venner blir arrestert for bagateller. Som vitner blir de ofte avfeid og bedt om å forsvinne fra åstedet. Ungdommene sier at «stopp og sjekk» er vanlig og at de blir overrasket om de treffer en hyggelig politimann. At ungdommene opplever «stopp og sjekk» og trakassering fra politiet som en dagligdags hendelse er alvorlig. Når de selv opplever at politiet «lyver» vil ungdommene også kunne miste respekten for lovens håndhevere og lovverket. Ungdommene og foreldre som klager opplever at de ikke blir tatt på alvor.

ETTER terrorangrepene den 11. september ga Justisdepartementet i USA politiet større myndighet til å sjekke illegale innvandrere med hovedvekt på arabere og muslimer. Dette skulle bidra til USAs kamp mot terrorisme på deres egen jord. Forslaget fikk motstand fra de amerikanske politietatene. De mente at et slikt steg ville bryte ned flere års politiarbeid med å bygge og forsterke forbindelser med minoritetsmiljøer. Politiet mente at disse miljøene ville frykte politiet og dette ville ødelegge det tillitsbaserte forholdet som lenge har hjulpet dem i å bekjempe kriminalitet. De fryktet også at et slikt trekk vil kunne krenke rettighetene til amerikanske borgere og innvandrere med lovlig opphold. Den norske politietaten og Politiets sikkerhetstjeneste burde også innse at deres kamp mot terror og kriminalitet ikke vil lykkes så lenge minoritetsmiljøene, og ungdommene spesielt, ikke har tillit til etaten. Politiet er avhengig av et godt samarbeid med disse miljøene fordi det bare er gjennom lokalbefolkningen de kan få større kunnskap om kriminelle miljøer og mulige terrorceller. Mange av ungdommene jeg har intervjuet sier at de ikke vil tilkalle politiet hvis de får vite om noe kriminelt. De sier at de er redde for å bli mistenkeliggjort. For å gjøre samfunnet tryggere bør tillitskapende kommunikasjonsarbeid prioriteres.

HVILKE KONSEKVENSER kan politiets opptreden ha for samfunnet som helhet? Kan det føre til frustrasjon og sinne - og til slutt opptøyer? Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme mener at et mulig terrorangrep i Norge vil bli utført av minoritetsungdom. Myndighetene og samfunnet for øvrig må begynne å se nærmere på hva som kan gjøres for å hindre en slik utvikling. Hvordan påvirker fremmedgjøringen og diskrimineringen av minoritetsbefolkningen deres lojalitet overfor den norske stat? Hvordan kan vi forvente at disse ungdommene skal beskytte en stat som de mener gir blaffen i deres rettigheter? Fra 1. januar 2006 ble det lovfestet et forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn på alle samfunnsområder (jf.lovens §3, 1 ledd). Denne loven skal også kunne gi etniske minoriteter grunnlag for å klage på enkelte polititjenestefolk. Til tross for denne nye loven har vi fortsatt et dilemma - bevis. For å forsterke den nye paragrafen har vi absolutt behov for en kvitteringsordning. Dette vil gjøre det lettere å spore opp antall ganger en blir stoppet og om minoriteter blir hyppigere kontrollert. Iverksettelse av en slik lov bør også innebære at det jobbes med holdninger innad i etaten.

EN STOR DEL av saker mot politiet som angår diskriminerende praksis blir henlagt. Baidoo-saken fra 2001 er et eksempel. En afrikansk rengjøringsassistent ble angrepet av en politimann, som selv hevdet at han var blitt bitt, slått og sparket av den afrikanske kvinnen. Filmen fra bankfilialen viser ikke noe av det politimannen hevdet. Professor i anatomi Per Holck og professor i odontologi Tore Solheim konkluderte med at skadene på armen hans ikke skyldes et bitt. Til tross for filmopptaket i banken og professorenes erklæring ble politimannen frifunnet. Riksadvokaten mente at filmopptaket besto av enkelte bilder med noen tiendels sekunds opphold og at det derfor ikke var godt nok som bevis. Det er et sterkt behov for strengere straffer mot politifolk som bryter politiloven og politiinstruksen som stiller krav til saklighet, proporsjonalitet og likebehandling. Dette vil bidra til å øke minoritetenes tillit til politietaten.Justisminister Knut Storberget har uttalt at «regjeringen har stor tillit til politiet» og at politietaten «skaper trygghet hos lokalbefolkningen». Han har også påpekt at «befolkningen har store forventninger til etaten». Mitt spørsmål til justisministeren er hvordan han skal håndtere en situasjon der ungdom verken har tillit til, eller positive forventninger til politiet. Hvilke konkrete tiltak kan han foreslå for å få minoritetsmiljøene til å føle seg trygge? Det er viktig at vi tar dette problemet på alvor og derfor er jeg helt enig med justisministeren når han i VG tidligere i vinter uttalte følgende: «Vi har nok av utredninger og handlingsplaner. Nå trenger vi handling».