Politiets venteceller

FENGSLING: Tenk deg følgende: På fredag ettermiddag banker politiet på døren din. De ber deg følge med. Det vil si, du MÅ følge med. Har ikke noe valg. Så bærer det i politiets «Maja» inn til det lokale kammeret. Det kalles inkvirering. Kroppslig undersøkelse. Personalia blir opptatt. Og så: Gjennom et sinnrikt system av ganger, dører osv. føres du inn i celleavdelingen og låst inn.

Låst inn i en betongbunker som kanskje måler 4 x 3 meter. Det eneste «organiske» materialet som finnes er en gummimatte som ligger som dekke på betongbrisken. Det er ikke vinduer i cella. I gulvet finnes et hull som du kan gjøre ditt fornødne i. Og der sitter du. Prøv å få snakke med en advokat! «Har ikke tid nå! Du får vente.» Og tiden går. Men den flyr ikke. Ingen advokatkontakt i løpet av denne fredagen.

Det blir natt. Det blir dag. Det blir natt igjen. Det blir dag. Og natt. Og så: Mandag morgen. Skramling med nøkler. «Hei! Du skal i avhør!». «Ja, men kan jeg få tatt en dusj først?». «Har ikke tid nå!». Og så: Avhør. «Kjenner du strl. § 59.2 ledd? Du får rabatt hvis du tilstår…». «Jeg vil gjerne snakke med en advokat!». «Han treffer du i fengslingsmøte om en time.» Og endelig: Advokaten kommer. «Vi har dårlig tid! Fortell meg kjapt hva som har skjedd!» Etter kanskje en halvtime føres du inn i rettsalen.

Dommeren kommer inn. Setter seg. Bruker klubben for å markere at fengslingsmøte har startet. Forsatt sitter lukta fra glattcella i neseborene. Du er støl og stiv. I hodet råder det fullt kaos. Det stinker av kroppen din. Du befinner deg på det absolutte nullpunkt. Og: I denne tilstand er det særdeles viktig at du gjør et godt inntrykk på dommeren.

I Norge liker vi å tale varmt for og om rettssikkerhet. Hvorfor aksepterer vi da en slik håndtering av mennesker forut for møte med domstolen? Har vi advokater blitt fullstendig sløve? Hvorfor sier vi ikke fra? Vi vet jo dette! Er det greit at de vi skal presentere har tilbrakt timer og dager i et rom som vi ikke engang ville ha plassert bikkja vår i i mer enn høyst et par timer? Hvordan kan vi klare å leve med en tilstand som jeg ikke vil karakterisere som annet enn et grovt overgrep mot den enkelte? Hvorfor skal det være en verden mellom den cellestandarden som finnes i norske fengsler og politiets venteceller? Hvor er vår sosiale samvittighet?

Jeg har følgende spørsmål til vår justisminister som har mange års erfaring med besøk av klienter i politiets ventecelle:

Er det greit at de som inkvireres blir oppbevart nærmest som dyr før slakt? Er det noen saklig grunn for at ventecellene må være så ille som de faktisk er?

Er dette i tråd med de humanistiske prinsipper som justisminsteren ved flere anledninger har fremhevet som rettesnor for sitt virke?

Jeg spør, og jeg forventer virkelig et svar idet jeg har registrert ovennevnte tilstand i mer enn 20 år som forsvarer for en rekke særdeles fortvilte sjeler. Dette har intet å gjøre med hvorvidt vedkommende er skyldig eller ikke. Det dreier seg om elementær folkeskikk og respekt for enkeltindividet fra maktapparatets side, når man går inn i den privates rettssfære og berører vedkommende friheten før dom foreligger. Politiets venteceller er en skamplett i vårt siviliserte og – vistnok – moderne samfunn.