Politikapteinens fange

Viktig bok om sammenstøt mellom kristne og muslimer i Asia.

BOK: Sammenstøt mellom sivilisasjoner, religionskrig, kristne mot muslimer, tradisjon mot modernitet - dette er begreper som brukes om de viktigste konfliktfeltene etter den kalde krigen.

I «Politikapteinens fange» tilføyer Kopperud nok et hovedskille: et skille mellom Europa og Asia, mellom en europeisk kultur basert på skyld og en asiatisk kultur basert på skam. Skyld er som kjent noe det kan og skal sones for. En påført skam krever på sin side hevn.

Venstre kinn

I all sin forførende enkelhet virker påstanden om et slikt skille innlysende riktig. Fullt så enkelt er det vel likevel ikke. Til tross for all tale om det venstre kinn, er hevntanken ikke fremmed for det moderne Vesten. Retorikken etter 11. september viser dette på tydeligste vis. Krigen mot terrorisme handler ikke bare om sikkerhet, men også om hevn.

Som en vektig innvending mot boka må dette likevel ikke oppfattes. Utsagnet om skyld kontra skam inngår sammen med flere andre i historien, der fortelleren forsøker å sette forklarende ord på det særlige konfliktstoffet som er hovedtemaet. Og ettersom det er tale om en roman, er det gjennom skildring og handling, ikke direkte politisk analyse, konfliktene blir anskueliggjort og kommentert.

Syndflod

Handlingen er lagt til en øy i Sørøst-Asia, der det kommer til blodige sammenstøt mellom muslimer og kristne som tidligere har levd i fred og fordragelighet med hverandre. Konflikten eskalerer, og det hele ender i den rene syndflod. På bokas premisser vil det i denne sammenhengen være meningsløst å tale om skyld. Den ene parten er ikke verre, eller bedre, enn den andre. Hvis skylden skal plasseres et sted, må det være hos de gamle kolonialistene. Dertil kommer den umiddelbare årsaken som har med de diktatoriske statenes sammenbrudd å gjøre.

Romanen skildrer et lite samfunn preget av kaos og angst, underlagt en utvikling der vold avler vold. Men den har også en story. Den er primært knyttet til tre europeere som skylles i land på øya etter et forlis. To av dem er dansker. De er kommet for å lage en TV-reportasje. Den tredje er portugiser. Han er på jakt etter sin datter.

Erotikk

Alle tre blir på ulikt vis ufrivillig involvert i den tragiske konflikten. De blir brukt, og de blir ofret. Historien om deres opplevelser på øya er en historie om vestlig uvitenhet og uforstand, men også en historie om tilnærming, blant annet av erotisk art.

Storyen er, så vidt jeg kan bedømme, tilforlatelig nok, selv om den med hensyn til enkelte aspekter virker litt vel romanaktig. Romanens styrke ligger imidlertid et annet sted, nemlig i det sansede og i den språklige formidlingen av dette. Her skriver en mann med åpne sanser. Syns-, hørsels- og smaksinntrykk trer fram med stor presisjon. Ved hjelp av disse formes det et pregnant bilde av den lokale befolkningens liv og levnet.

Forbilder

Kopperud er journalist av profesjon, men i lange perioder svinger han seg opp til den sanne romanforfatters høyder. Han har åpenbart lest både Joseph Conrad, Graham Greene og Ernest Hemingway. Især synes den siste å ha vært et stilistisk forbilde. Å utrope Kopperud til en arvtaker av disse, ville være å ta for sterkt i. Men skam på sine forbilder gjør han ikke.

Bøker fra verdens konfliktområder er i vinden for tida. De kan ha den rene reportasjebokas form, de kan ligge i grenselandet mellom fiksjon og journalistikk, eller de kan, som her, ha romanens form. Uansett er de skrevet fra den utenforstående observatørens synsvinkel. Dette kan være en «svakhet», men samtidig er det disse prosaformenes særlige kjennetegn - den utenforståendes møte med det fremmede, det truende, det ubehagelige, krigen og volden sett med våre øyne, gjennom en utsending fra vår egen kultur.

Blodige kamper

Som en slik representant har Kopperud forvaltet sitt pund på en utmerket måte. Som journalist har han dekket konflikter både i Indonesia, Burma og Sri Lanka. Ifølge forlagets vaskeseddel gir romanen et tverrsnitt av alle disse konfliktene, med de blodige kampene på den indonesiske øya Ambon som sannsynlig hovedmodell.

Bøker som «Politikapteinens fange» må nødvendigvis vurderes ut fra to sett kriterier. Den må holde mål som troverdig rapport fra faktiske konfliktområder, og den må leve opp til de forventninger om stil, struktur og komposisjon som vi stiller til en roman. Langt på vei har Kopperud lyktes med begge deler. Skylden og skammen blir det opp til oss lesere å fordele. På det viset stiller Kopperud opp et speil for vår blodige samtid, hvor fjernt den enn måtte synes å ligge fra vår egen hverdag. Nettopp av den grunn er «Politikapteinens fange» ei bok som bør vedkomme alle.