Politikere i barnehagekø

BARNEHAGESAKEN: Kanskje burde flere politikere oppleve å stå i kø. En besk medisin, men den vil ha virkning, mener tidligere barne- og familieminister Grete Berget

Det er én god side ved barnehagesaken til statsrådene Brustad og Solheim. Den synliggjør hvilken desperat situasjon foreldre opplever når man ikke har tilgang på barnehageplass for barnet sitt. Kanskje burde flere politikere, inkludert stortingspolitikerne, oppleve den fortvilede situasjonen det er å stå i barnehagekø. For det er mange foreldre som nettopp opplever denne situasjonen, slik Dagbladet viser gjennom reportasjer: Etter endt permisjon, skal foreldrene ut i jobb igjen. Håpet og lykken er en god og trygg barnehageplass. Håpet brister for mange. Køen er lang, og ventetiden er ulidelig. Hva gjør du i mellomtiden?

SMÅBARNSFORELDRE er flinke til å organisere hverdagen for å få det til å gå. De finner oftest en utvei. Noen forlenger permisjonen med ulønnet permisjon, andre går ned på 60 prosent arbeidstid, andre får til en løsning ved mix av besteforeldre, venninner, naboer, ferieavvikling. De får det til. Men for et slit! Det gjør hverdagen så mye mer krevende. Og det viktigste - er det slike hverdager vi vil gi barna våre - som pakkepost hit og dit, i stedet for den stabile rammen som barnehagehverdagen er.Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor har ikke alle barn i 2006 en helt selvsagt rett til barnehageplass? Regjering etter regjering har hatt full barnehagedekning som mål siden Gros kvinneregjering på 80-tallet. Og vi har ikke klart det. Jeg skriver «vi» - fordi jeg som AUFer, som kvinnepolitisk aktiv i Arbeiderpartiet, som barneminister og som mamma på desperat jakt etter barnehage har stått på for å få bygd ut barnehageplasser. Vi brukte stimuleringstilskudd, bevilget rekordhøye summer til barnehageplasser, satte oss høye mål for de årlige utbyggingene. Kvinnene i Arbeiderpartiet var utålmodige. Vi presset på, fikk barn inn som et av tre prioriterte politikkområder. Seks års skolestart skulle frigjøre barnehageplasser til de yngre barna. Vi hadde visjonene, målene og verktøyet.

LIKEVEL - vi klarte det ikke. Småbarnsforeldre rundt meg er fortvilet. De har klart å snekre sammen en løsning det første halvåret. Men også håpet om en barnehageplass fra høsten brast. Over 100 barn foran i køen! Håpløst! Hva gjør man? Skal en av foreldrene slutte å jobbe? Eller skal man plassere barnet i resepsjonen i Kunnskapsdepartementet (som nå har barnehagepolitikken) eller hos barnebyråden i Oslo?Situasjonen er dessverre like ille som høsten 1991 da jeg over natten ble sendt i barnehagekø - som nyutnevnt barne- og familieminister. Jeg kom fra foreldrepermisjon, og hadde et par måneder igjen av den. Pappa stilte opp og tok et par måneder ulønnet permisjon (dette var før fedrekvoten). Men ingen barnehageplass var i sikte. Løsningen ble en mamma i nabolaget som jeg hadde truffet på barselgruppen. Jeg var glad over at jeg hadde funnet en løsning. Så ble det en familiebarnehage, så en annen, så en tredje ... før hun endelig via departementet og full pris fikk plass i en privat barnehage og var der til skolestart. Da jeg som statsråd fødte vår andre datter, var situasjonen dessverre ikke bedre. Etter min 3 måneders permisjon og pappas 10 måneder, var det tid for å finne løsning på barnepass. Verken søknad om barnehageplass eller søknad om praktikant førte fram. Da jeg dro fra jobb til juleferie i 1994 var jeg innstilt på å gå av - barneministeren hadde ikke barnehageplass, og pappa skulle ut i jobb igjen over nyttår. Jeg hadde ingen plass å gjøre av ettåringen. Noen løsning via jobben var det ikke. Å gå inn på Stortingets løsning var vissnok ikke mulig for statsråder. Vi hadde ingen løsning.

SISTE JOBBDAG før jul kom engelen Eli fra eldstejentas barnehagen: Et barn i barnehagen hadde fått kommunal barnehageplass. Var vi interessert i den ledige plassen? Gjett om vi var. Jeg var overlykkelig. Det var årets julegave! Jeg trengte egentlig ikke julegave på flere år! Et sted der minstejenta kunne ha hverdagen sin, sammen med andre barn i nabolaget, sammen med jevnaldrende, sammen med trygge, flotte voksne. Og jenta mi hadde alle sine førskoleår i den samme barnehagen, med trygge, stabile, lærerike barneår. Vel 10 år etter er to statsråder i samme desperate situasjon. Sammen med tusenvis av andre småbarnsforeldre. Barnehage er fortsatt ikke et selvsagt gode nå heller. Glimt av budsjettkonferanser skimrer forbi; noe av forslagene som ble stemt ned, hva som ble sagt, noen av argumentene ... Jeg lurer på hvordan barnehageutbyggingen har blitt håndtert i de interne debatten i de senere regjeringer. Hvordan er debatten om tilskudd til barnehageutbygging i dagens budsjettkonferanser? Hvordan kunne et offentlig utvalg som skulle se på statsråders situasjon konkludere med at det ikke syntes å være behov for barnehageplass for statsrådsbarn? Lite framtidsrettet. Eller rett og slett gammelmodig.

DET HAR vært mange småbarnsforeldre i statsrådstolene i de senere år. Har ikke de kjent barnehagekøene på kroppen? Eller hadde de barnehageplass gjennom Stortingets ordning før de ble statsråder? Vært sikret plass? Da har man ikke kjent den desperate situasjonen det er ikke å få tildelt barnehageplass. Det å bli henvist til køen - på ubestemt tid, når du og barnet trenger plassen NÅ. Kanskje burde flere av politikerne oppleve dette. En besk medisin, men den vil ha virkning. Man blir nemlig rasende på egne og andres vegne. Raseri får ofte fart på sakene. Dette handler ikke om å løse to statsråders fortvilte situasjon, men om tusenvis av småforeldres fortvilte situasjon - statsrådene iberegnet.