OVERSÅ RÅD: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide
OVERSÅ RÅD: Forsvarsminister Ine Eriksen SøreideVis mer

Politikere og militærmakt

Krigen i Irak skal ikke synes i Norge.

Meninger

Det har vakt oppsikt at regjeringen valgte å ignorere forsvarssjefens primære fagmilitære råd når det gjelder norske styrker i Irak. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen mente det ikke var nødvendig å sende norske spesialstyrker - våre absolutte elitesoldater - til Irak. Begrunnelsen var at det ikke er behov for spesialstyrker i det norske oppdraget, som vesentlig skal bestå av våpenopplæring. Det var også bekymring for at spesialstyrkene kunne ende opp med å lære opp irakiske styrker som seinere kunne begå uakseptable overgrep i Irak eller andre steder. Saken ble først omtalt på nettstedet aldrimer.no som er et prosjekt om Norges forsvarsevne.

Regjeringen overså dette rådet og valgte anbefaling nummer to som innebærer fortsatt bruk av spesialstyrker. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) er som vanlig passe upresis når hun tilknappet beskriver bakgrunnen for valget. Hun sier det handler om å forholde seg til utviklingen på bakken i Irak og hensynet til norske styrkers sikkerhet. Det er all grunn til å tro at beslutningen bygger på en bredere vurdering enn dette.

Noen mener det er overraskende, til og med kritikkverdig, at regjeringen overkjører forsvarssjefen og ikke lydig gjør som han sier. Det er et farlig feilspor. Det er regjeringens plikt og rett å foreta en helhetlig politisk vurdering av hvordan norske militærstyrker skal brukes. Da sier det seg selv at konklusjonen imellom må avvike fra råd basert på fagmilitære premisser. Derfor er avviket heller ikke noe nederlag for forsvarssjefen.

Derimot er det all grunn til å drøfte innholdet i regjeringens avgjørelse, og de bakenforliggende grunner til at den valgte fortsatt bruk av spesialstyrker i Irak. Når regjeringen ignorerer det fagmilitære førstevalget, skyldes det åpenbart behovet for å framstå som en trofast og ivrig alliert av USA, også når det handler om krigsprosjekter som har liten sjanse for å lykkes. Samtidig er hemmeligholdet rundt norske operasjoner i Irak svært strengt. Krigen skal ikke synes i Norge. I lengden vil regjeringen likevel bli tvunget til å foreta et valg mellom utenlandsoperasjonene og forsvaret av hjemlig sikkerhet. Spenningen i Europa stiger og krever at det nasjonale forsvaret har første prioritet.