Hvite kvinner og menn sensurerer i dag redelige og saklige standpunkter i frykt for å bli irettesatt, stigmatisert eller for å komme med en klumsete formulering.

2017 var året med en stortingsvalgkamp der vi på venstresiden unngikk innvandring som debattema og Sylvi Listhaug som motdebattant. Venstresiden var for feig til å delta i årets største debatt. Selv med SSB-tall som viser nedgang i kriminalitet blant innvandrere og norskfødte barn av innvandrere, har vi en integreringsminister som svartmaler situasjonen. Hun får også betalt av PR-bransjen for å påvirke eget parti.

Uten å ta problemstillingen på alvor, kan venstresiden aldri vinne debatten. Måten vi opptrer på, smitter også over på samfunnet. Vi som samfunn må spørre oss selv om alle stemmer slipper til i det offentlige ordskiftet og i hverdagslige settinger.

En forelder til en gutt på ungdomsskolen forklarte for litt siden et dilemma han hadde. Han måtte sørge for at sønnen har det trygt på skolen, men fryktet samtidig å bli stemplet som fremmedfiendtlig. Sønnen hans ble slått ned og sparket flere ganger av to gutter med minoritetsbakgrunn. Foranledningen var en slengbemerkning sønnen hadde kommet med. Hadde de to guttene som slo og sparket vært etnisk norske, ville faren fulgt opp saken uten å nøle, forklarte han, men siden de hadde minoritetsbakgrunn vegret han seg.