Politikere som redaktører

Redaktørens frie og uavhengige stilling i norske medier er slått fast i redaktørplakaten, som er forankret i Grunnlovens prinsipper om en fri og uavhengig presse. Men nå har åpenbart Kulturdepartementet under statsråd Anne Enger Lahnsteins ledelse bestemt seg for at byråkrater og politikere skal ha full rett til å dirigere så vel innhold som utforming av det redaksjonelle produkt.

I Stortingsmelding nr. 12 (1998- 99) om kringkasting og dagspresse slår departementet fast at TV2 ikke skal kunne sende «stutte kulturinnslag i andre program». For å ivareta konsesjonsvilkårene med krav om programmer som skal styrke norsk språk, identitet og kultur, skal det sendes egne programmer innen disse kategoriene.

Departementet overtar dermed sjefredaktørens rolle og bestemmer hvordan programmer skal utformes. Det er et prinsipielt skritt som kan få stor betydning for den frie og uavhengige presse i Norge, og som burde få redaktører og medieaktører til å rope et alvorlig varsku.

I høst stormet det rundt TV2 etter at stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl slo fast at TV2 burde miste konsesjonen fordi - etter hennes syn - konsesjonsvilkårene ikke ble innfridd.

Hun tok utgangspunkt i Allmennkringkastingsrådets kritikk av TV2, der det bl.a. ble etterlyst barneprogrammer, samiske programmer og egne programmer om kunst og kultur, TV2-ledelsen svarte ved å understreke at - med unntak av programmer for den samiske befolkning og minoriteter - så var ingen ting konkretisert i konsesjonsvilkårene. Det hele blir et spørsmål om hva som ligger i betegnelsen «allmennkringkasting» og hvilken målestokk som legges til grunn når begrepet skal fortolkes. Noen vil avgjort ha mer av dokumentar, andre av religiøse programmer, mens noen mener seg berettiget til å kreve mer ballett, folkemusikk eller mer sport av den smale typen for at «allmennkringkastings»-begrepet skal være dekket. Meningene kan være mange og fortolkningene legio, men til syvende og sist blir dette en sak mellom Kulturdepartementet og TV2.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har Kulturdepartementet kommet med en stortingsmelding (nr. 12) om kringkasting og dagspresse, som skal være et grunnlag for de folkevalgte til å diskutere fortid og fremtid om mediepolitikken. Her slår departementet fast at de med allmennkringkasting mener at sendingene over tid skal inneholde en variert programmeny med programmer som høver seg både for breie og smale grupper. Og at «det er ein føresetnad at det skal sendast program for born og unge, den samiske befolkningsgruppa og for minoritetar. Allmennkringkastarane skal ha daglege nyhendesendingar, og programma skal medverke til å styrkje norsk språk, kultur og identitet.»

For så vidt velkjente formuleringer som enhver kan slutte seg til. Det vanskelige spørsmålet er hvor mye som kreves av de forskjellige kategorier for at politikere og departement er fornøyd. Det står det ingen ting om. Naturlig nok, ettersom det ikke var skissert i konsesjonsvilkårene, verken til P4 eller TV2.

TV2 ga et omfattende svar på kritikken som Allmennkringkastingsutvalget og stortingspresidenten kom med, der en nøye gikk gjennom så vel formelle som faktiske anklagepunkter. I denne sammenheng er det mest interessant å notere seg hva som ble svart når det gjelder anklagen om manglende kulturdekning. Der skrev TV2 at en i sin programpolicy hadde lagt vekt på å presentere kunst og kultur i en annen innpakning og på en annen måte enn NRK. Eksponeringen av kunst- og kulturlivet i Norge skjer i stor grad gjennom magasinprogrammet «God morgen, Norge», der en forsøker å ta pulsen på aktuelle kunstneriske uttrykksformer, enten det gjelder litteratur, musikk eller bildende kunst. En gjennomgang av seks måneders sending av «God morgen, Norge» viste at det hadde vært 147 innslag (de aller fleste mellom 3 og 4 minutter) om kunst og kulturarbeidere. Det gir til sammen en TV-eksponering på vel åtte timer innen denne kategorien. Eller med andre ord 17 halvtimes programmer om kunst og kultur på seks måneder. I tillegg til dette kom en lang liste med enkeltstående kulturprogrammer.

I den nylig fremlagte stortingsmeldingen kommer departementet inn på TV2s dekning av kunst og kultur, og skriver: «Departementet meiner det klårt må leggjast til grunn at når konsesjonsvilkåra slår fast at Allmennkringkastingsprogrammene skal bidra til å styrke norsk språk, identitet og kultur, inneber dette at det må sendast eigne program innanfor desse kategoriane. Det er ikkje tilfredsstillande i høve til konsesjonsvilkåra berre å sende stutte kulturinnslag i andre program.»

Dette er et oppsiktsvekkende utsagn, fordi her går Kulturdepartementet inn og påtar seg en redaksjonell styringsrett som så langt i vårt demokratiske samfunn er klart definert å ligge hos redaktørene.

Departementet sier med klare ord at en popularisering og mer tabloid innpakning av norsk kunst og kultur, i håp om at det skal nå brede grupper, ikke er tilfredsstillende. På dette området skal det være egne, enkeltstående programmer, slik at det tilsynelatende passer inn under begrepet «smale grupper».

Mange politikere vil sikkert kunne mene at departementet ikke gjør noe annet enn det som er dets naturlige styringsrett, men vi som arbeider i en fri og uavhengig mediebedrift må få kuldegysninger på ryggen. For i praksis er dette å akseptere at kulturministeren skal bestemme hvordan programmer skal lages og hvordan stoff skal presenteres. Hva blir det neste? At kulturministeren - som er generalforsamling for NRK - går inn og forteller Einar Førde hvordan hans medarbeidere skal anrette forbrukerstoff eller den politiske dekningen fra Stortinget?

Ingen oppegående kulturminister vil selvsagt forsøke noe slikt. Men prinsippet om å gå inn og bestemme hvordan en viss stoffkategori skal presenteres, er å gi åpning for en inngripen som en fri og uavhengig presse vanskelig kan akseptere. Det er et system som vi bare kjenner fra totalitære stater.

Hvis prinsippet skal følges videre, kan selvsagt kulturministeren påpeke at hverken TV2s eller NRKs sportsdekning er i samsvar med den fortolkning hun legger til grunn for allmennkringkasting. Det holder ikke med å dekke små idretter i form av magasininnslag i større sportssendinger. Og hva med forbrukerstoff? Er det akseptabelt å presentere i magasinformat?

Det forunderlige med kulturministerens intensjon om å gå inn og statsdirigere hvordan utforming og produkt skal være på TV2, er at ikke pressens egne organisasjoner og selvbestaltede voktere har skreket ut sin harme og advarsel. Eller er det slik at dette bare gjelder TV2, og følgelig ikke er så viktig?

Kanskje det neste gang blir et spørsmål om betingelser for å få pressestøtte fra Staten, selv om den nå ser ut til å bli mindre og mindre og avisdøden øker.

Ønsker vi virkelig at kulturministeren skal være selvbestaltet redaktør for radio og TV i Norge?