Politikeren Pinter

NOBELPRIS: Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Harold Pinter har møtt tilnærmet unison begeistring fra det norske kulturmiljøet. Mange har uttrykt begeistring for at en «politisk aktivist» får prisen. Mediene har omtalt Pinter som en anti-krigsdemonstrant og viktig samfunnsdebattant. Da utnevnelsen ble kjent, nevnte også Horace Engdahl fra Svenska Akademin at man bl.a. har lagt vekt på Harold Pinters litterære behandling av politiske problemstillinger.

Det er godt mulig man kan hylle Pinter for hans litterære kvaliteter. Hans politiske engasjement kan man imidlertid med rette stille spørsmål ved. For eksempel vil de fleste oppegående personer ta avstand fra det totalitære Cuba-regimet som fengsler folk i 20 år for å kritisere myndighetene. Pinter har derimot lovprist Cuba for «respekt for menneskelig verdighet». Til tross for massiv dokumentasjon fra Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner, signerte Pinter i mars i år et opprop som hevder at «det har ikke vært et eneste tilfelle av forsvinning, tortur eller utenomrettslig henrettelse [på Cuba] siden 1959».

PINTERS FANATISKE anti-amerikanisme bør man heller ikke forbigå i stillhet. I 1988 skrev han i britiske The Independent at «Det finnes kriseplaner for at Amerika skal ta over dette landet». Han understreket spesielt at dette ikke ble sagt som en spøk. På et foredrag han holdt 10.juni 2003 påpekte Pinter at det finnes bare én sammenligning med dagens USA, nemlig nazi-Tyskland. Under den samme seansen kalte han Tony Blair for en «villedet idiot». Dette var et ganske mildt utfall mot Blair sammenlignet med et annet året før, da Pinter uttrykte at han har forståelse for at terrorister vil angripe Stortbritannia, og at dette uansett er Tony Blairs skyld.

Endelig kan man vel også nevne at Pinter sitter som nestformann i ICDSM, en internasjonal komité som kjemper for å befri Slobodan Milosevic. I komiteens opprop sies det at domstolen som skal dømme Milosevic er «et redskap brukt mot motstand fra frihetsforkjempere og patrioter».

Utnevnelsen av en venstre-ekstrem forfatter bør på den annen side ikke komme som noe sjokk når man ser de siste års trender. Mens Nobelprisvinnere tidligere nærmest kunne forlange respekt, også for uttalelser om samfunnsspørsmål, kan man nå registrere at litterære ferdigheter og kulturell innsikt ikke på noen måte må slås i hartkorn med et tilsvarende klarsyn på det politiske område.