Politikerkunst, oljefond og AFP

Afp: Det finnes slitere som ikke får AFP. Det er «de andre» - uorganiserte, innvandrere, syke, funksjonshemmede, folk med psykiske problemer, o.s.v. Norge skal være et velferdssamfunn, og ifolkeregister og gjennom likning, er vi organisert som borgere av nasjonalstaten med tilmålt skatt som kontingent. Det er en god organisering og sentralt for å etablere gode sosiale ordninger og alles anledningen til å få prøvet og definert sin arbeidsevne. Kort sagt muligheten for enhver til å gi etter evne, og få etter behov - i Norge.

AFPere får nå erstatning for sitt slit i en kollektiv avtale, som om de var krigsseilere, eller tidligere barnehjemsbarn. Det er helt riktig å la grupper utsatt for vold og urettferdighet få sin erstatning, men AFPerne er tross alt ikke i den kategori. De burde være innordnet i et godt, allment, (og etter hvert forenklet) sosialt system som en forbedring av det vi allerede har.

De fleste har det jo materielt godt her i landet, og staten ved våre politikere har en enkel match. De sitter på pengesekken oljefondet og er villige til forsatt å sitte på den for å se kapitalen yngle, langt vekk fra dem som skaper merverdien i fondet. I denne sammenheng er det faktisk fondet for AFP, lavere pensjonsalder, «ikke rentedrivende» pensjonister i Spania, og for flertall ved neste stortingsvalg. Smart politikk!

Men, i god tradisjon, å kjempe frem sosiale ordninger er noe annet enn å slenge kjøttbein til interessegrupper. Vil det være Arbeiderpartiet som vinner velgerne på bakgrunn av vilje og evne til å fremme en god nasjonal og ikke minst global sosial politikk? De «svarte» oljepengene bør gis bort til fornuftig avlat i utviklingsland og ikke brukes til spekulasjon.