Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politikerne lammer forskningen

DET ER IGJEN HØYTID for alarmerende beskrivelser av forskningstilstanden i kongeriket Norge, noe kronikker og innlegg i flere aviser den siste tiden vitner om. Dessverre er beskrivelsene like berettiget i år som de har vært siden Stortinget i 1985 lovet å bringe forsknings-Norge opp på et ressursnivå konkurransedyktig med gjennomsnittet i OECD-landene. Det beste man derfor kan si om politikernes innsats for norsk forskning de siste 25 år er at de på tross av sine mange gode lovnader ikke har maktet å levere. I den samme periode har en rekke forskningsmeldinger av en kvalitet på høyde med det beste som finnes internasjonalt blitt omfavnet av et samlet Storting, men uten andre ettervirkninger enn nettopp minnet om denne skjønne, men høyst forbigående enighet.

I MOTSETNING TIL sine kolleger i naboland som Finland, Island, Sverige og England virker det som om Stortingets politikere mangler vilje til å omsette sine forsknings-politiske godord i langsiktige innvesteringer. Når så denne viljessvakhet kombineres med et instrumentelt syn på forskning - hvor kortsiktig nytte- og næringsmessig avkastning gjøres til den dominerende parameter for alle forskningsområder - da er det ikke rart at våre grunnforsknings-miljøer langsomt, men ubønnhørlig forvitres. Derfor er det ikke vanskelig å si seg enig med Dagbladets leder 8.12.04: «Kunnskapen gis ingen verdi i seg selv, fagene skal styrkes fordi de er nyttige. Dette instrumentelle synet på kunnskap går igjen i universitetsreformene og i synet på forskningen».

Virkningene av denne nytteorienterte tvangstenkning lar seg sannsynligvis enklest spore ved å oppsøke Norges største humanistiske fakultet. Status her er at flere av de små fagene nå står i fare for å bli utradert så vel i navnet som i gagnet, og det av den enkle grunn at de for tiden ikke er tilstrekkelig etterspurt av markedet! Det heter så fint i våre lovmakeres fortaler at vår vestlige kultur er tuftet på arven fra antikkens Aten, Jerusalem og Roma. Denne kulturarv, som går hundrevis av år lengre tilbake i tid enn den arv Høybråten for tiden er opptatt av å forsvare, har imidlertid dårlige utsikter til å overleve i en forskningskultur opphengt i markedets én-dimensjonale forståelse av nytte og relevans. For hva betyr vel kritisk ettertenksomhet og forståelse, historisk bevissthet eller språklig og kulturell sensitivitet i et marked som kun dyrker kortsiktighetens oppmerksomhet og avkastningsmuligheter?

FORSKNINGEN I NORGE lider imidlertid ikke bare under ressursmangel og sentrale politikeres manglende forståelse for verdien av såkalt unyttig forskning. En rekke nye lover på det biopolitiske område har i tillegg ført til en økende byråkratisering av den forskning som politikerne med rette kan forlange også skal være nyttig. Det skaper ikke bare store problemer for klinisk forskning, inkludert kreftforskning, men også for de områder av medisinsk og bioteknologisk forskning som besitter et potensial for næringsutvikling. I rundskrivet for Biobankloven som ble vedtatt i 2003, og som har som formål å regulere et forskningsområde hvor Norge faktisk er blant de ledende i verden - epidemiologisk og gen-epidemiologisk forskning - er det uttrykkelig presisert at «norske biobanker og helseregistre vil kunne utgjøre et verdifullt grunnlag for norsk næringsvirksomhet innenfor medisin og bioteknologi», og at det derfor er «viktig at det legges til rette for forskning på dette område som igjen kan bidra til positive forsknings- og næringsmessige ringvirkninger».

Men hva hjelper vel slike uttalelser eller beslektede ytringer om at biobankenes materiale er å betrakte som en del av det norske felleseie, ja, som en nasjonal ressurs, når loven samtidig legger til grunn en ekstrem form for praktisering av det individuelle informerte samtykke? Da burde det ikke overraske våre helsemyndigheter at de har mottatt et skred av henvendelser fra frustrerte forskere (og andre). Om ikke annet burde slike reaksjoner mane til ettertanke hos det parti på Stortinget som bidro til at regjeringen fikk flertall for et lovforslag tuftet på de meget strenge - og individrettede - restriksjoner som mindretallet i Biobankutvalget hadde forslått.

DERFOR ER DET å håpe at SV i de kommende forhandlinger om et fremtidig regjeringsarbeid med AP og SP vil bevege seg i retning av en mer fellesskaps-orientert forståelse av hvilke muligheter og utfordringer som ligger i biobankforskningen. Det ville kunne gi muligheter for å videreutvikle lovens ide om biobanker som en nasjonal ressurs. SVs forslag i vår om å etablere en navlestrengs-biobank representerer et mulig første skritt i en slik retning. Risikoen ved å ta skrittet fullt ut og etablere en nasjonal navlestrengs-biobank for forskning ville være forsvinnende liten sammenlignet med den risiko våre myndigheter kalkulerte med da de i sin tid etablerte Statoil. Dermed ville man også kunne demme opp mot private aktører i markedet som under falske løfter om allerede eksisterende behandlingsmuligheter for en rekke sykdommer, søker å overbevise gravide kvinner om å donere navlestrengsblod hos dem.

DET ER IMIDLERTID ikke bare biobankloven som er til hinder for viktig forskning. Den reviderte bioteknologiloven gjør at norske forskere blir tvunget til å innta observatørrollen, mens kolleger i mange andre land aktivt stimuleres av sine myndigheter til å være med på utvikle et av de medisinske forskningsområder det kanskje stilles aller størst forventning til: forskning på stamceller fra befruktede egg, også kalt embryonal stamcelle-forskning. Forskning på slike celler er av helt avgjørende betydning for å forstå hvordan behandlingspotensialet i stamceller best kan utnyttes. Denne støtten gjør at forskere i Sverige i dag er blant de ledende i verden på dette område. Norske stamcelleforskere derimot har ikke en gang lov til å låne slike celler fra sine svenske forskerkolleger! Én følge av dette forskningsforbud er at man får «hjerneflukt» av norske stamcelleforskere til land som tillater slik forskning. Dermed står norsk medisinsk forskning i fare for å bli ytterligere svekket. I tillegg kommer fraværet av de forsknings- og næringsmessige ringvirkninger som satsingen på denne forskning i andre land og stater har vist seg å generere.

HISTORIEN FRA California er i så måte ganske illustrerende. Befolkningen der gjorde for noen uker siden opprør mot Bush-administrasjonens føderale forbud mot embryonal stamcelleforskning, med det resultat at 59% stemte ja til et forslag om å satse 300 millioner dollar i året de neste 10 år på slik forskning. Dette stemmeresultat har gjort at flere amerikanske stamcelleforskere nå vurderer å flytte sin forskningsvirksomhet fra «eksilene» i Singapore, Kina, Korea og England til solstaten på USAs vestkyst. I følge Arthur Caplan, USAs ledende bioetiker, har denne flyttevirksomheten skapt panikk i stater med en sterk bioteknologi-industri, slik tilfellet er med Massachusetts, Minnesota og New Jersey. Og grunnen er såre enkel: Redselen for utflytting av egen industri og næringsvirksomhet, inkludert venture kapital, til den nye stamcelle-staten California.

OM VEL ÅTTE måneder har norske velgere muligheten til å avgjøre om landet fortsatt er tjent med et biopolitisk regime ad modum George W. Bush. For norsk bio-forskning og næringsutvikling er tiden overmoden for et slikt skifte, og det uansett hvem som vinner valget. Også den humanistiske forskning venter på bedre dager.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media