- LÆR AV MOYO: Den afrikanske økonomen Dambisa Moyo møtte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til debatt på Litteraturhuset i Oslo. Hun mener bistanden blant annet bidrar til å pervertere myndighetene i afrikanske land, noe artikkelforfatterne oppfordrer politikerne til å lytte til.
Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
- LÆR AV MOYO: Den afrikanske økonomen Dambisa Moyo møtte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til debatt på Litteraturhuset i Oslo. Hun mener bistanden blant annet bidrar til å pervertere myndighetene i afrikanske land, noe artikkelforfatterne oppfordrer politikerne til å lytte til. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIXVis mer

- Politikerne må rydde opp i bistandsindustrien

DEBATT: Bistand gir privilegier for noen få og makt over de mange.

||| DEN KVINNELIGE økonomen Dambisa Moyo fra Zambia har provosert bistandsmiljøet med boka «Dead Aid». Bistanden er årsaken til Afrikas problemer, ikke løsningen, hevder hun.

Bistandssamfunnet har som vanlig gått i skyttergravene. Forsvaret her hjemme ledes av Halle Jørn Hanssen, som fyrer av sin mitraljøse av negative karakteristikker som «hun kommer fra det lille vi kan kalle Zambias overklasse», «hun har ingen arbeidserfaring fra arbeid blant fattigfolk» og «ideologisk framstår Moyo som en av noen få andre afrikanske nyliberale fundamentalister».

I stedet for å skyte på budbringeren, mener vi det er mer konstruktivt å lytte til kjernen i budskapet. Moyos hovedkritikk handler om at bistanden påvirker demokrati og styresett i Afrika. Bistanden har vendt afrikansk politisk oppmerksomhet bort fra befolkningen og over mot bistandsindustrien og giverland. Bistanden gir lette penger og lite ansvar.

Samtidig bidrar bistanden til å pervertere offentlige myndigheter. Bistanden skal fremme lange lister av ønskemål fra giverlandene. Offentlige myndigheter får som hovedoppgave å jakte på populære bistandsprosjekter istedenfor ordinær styring og prioritering av offentlige oppgaver gjennom egne budsjetter.

DENNE UTFORDRING bør bistandssamfunnet ta på største alvor. Offentlige myndigheter fungerer best når det er tydelig ansvar for oppgaver og finansiering. Da stilles de til ansvar for forvaltning av felles ressurser.

Bistanden kan bidra til at politikere og byråkrater unndrar seg slik kontroll. De må tilfredsstille de mange særinteressene til giverne. De stilles heller ikke til ansvar overfor bistandssamfunnet. For bistandsindustrien lever av at pengestrømmen fortsetter. Den unnskylder derfor feilgrep og sløsing i stedet for å lære av dem.

Boka og kritikken må ikke forstås slik at vekst og fattigdomsreduksjon primært handler om bistand. Det gir feil fokus. Forskjeller i inntekt og vekst mellom land er knyttet til investeringer og produktivitet. Bakenforliggende forklaringsfaktorer er komplekse. Det er i dag en vanlig oppfatning at et lands utvikling først og fremst må forstås som et resultat av landets styresett. Land med godt styresett tiltrekker seg investeringer og fremmer produktivitet.

De kan også utnytte bistand på en bedre måte. Bistanden kan bidra med finansiering av infrastruktur, skoler og annet som over tid øker inntektene. Utfordringen er hvordan bistanden kan utformes for å hindre at den virker ødeleggende på styresettet.

NORSK BISTAND har hatt større fattigdomsorientering enn de fleste andre. Bistandsstrømmene avspeiler ellers mest givernes utenrikspolitiske interesser. I St.meld. 13 om strategisk bistand, legger regjeringen opp til at vi skal bli mer lik andre land i så henseende.

Da kan vi regne med mindre fattigdomsreduksjon per bistandskrone. Påstått spesialkompetanse på politisk korrekte felt som miljø, fredsbygging, likestilling og godt styresett, skal eksporteres til land som etterspør den.

I regjeringens nyorientering inngår det at norske politiske institusjoner og partisystem skal formidles til fattige land. Et slikt bistandsdrevet politisk system er enda verre enn den korrumpering av politikken Moyo er bekymret for. Og framgangsmåten er neppe veien til selvstendige og uavhengige demokratier. Boka «Dead Aid» og debatten rundt, bør få norske politikere til å tenke seg om.

ISTEDENFOR MER strategisk bistand, bør Norge satse på mer fattigdomsorientert bistand. Bistanden bør vernes mot politisk styring som skal gjøre politisk gevinst på bistandsinitiativ. Det betyr at man må etablere en uavhengig bistandsorganisasjon med tydelig mandat hvor vekst og fattigdomsreduksjon står sentralt.

Et godt eksempel på hva vi har i tankene, er USAs Millennium Challenge Corporation. Den norske varianten bør disponere en større andel av bistandsbudsjettet. En slik uavhengig bistandsorganisasjon inviterer til tydelighet om sammenhengen mellom bistandspolitikk og resultater, og sikrer større langsiktighet i satsingen.

Begge deler er det et stort behov for. I dag forsvinner disse hensyn i en overaktiv bistandspolitikk med for mange og motstridende gode formål.

SIKTEMÅLET MED slik bistandsreform er å stimulere til bedre styresett i afrikanske mottakerland. Utgangspunktet er dårlig, for kunstige grenser trukket av kolonimaktene har skapt land med store motsetninger internt. Historisk har dette gitt maktkamp om å få bruke staten til å omfordele til seg og sine istedenfor politisk konkurranse basert på ulike programmer for nasjonal utvikling.

Derfor er det viktig å gi elitene insentiver til å føre en politikk og bygge institusjoner som gir uttelling for de brede lag. Det krever en mer konsistent og langsiktig bistand, hvor manglende resultater gir mindre penger. Uavhengige bistandsorganisasjoner med klart mandat innebærer en regelstyring hvor mottakerne vet hva som belønnes over tid.

Mange har påpekt at det kan gi økt effektivitet gjennom bedre allokering av midlene på tvers av land. En annen positiv effekt vil være at mottakerlandenes myndigheter gis noe å vinne på å generere vekst og redusert fattigdom.

VI TROR ALTSÅ ikke på Moyos forslag om å stoppe bistanden. Det er nok av fattigdom som kan avhjelpes med penger. Boka har mange svakheter i både analyse og konklusjoner. Den bør helst leses som en bekymringsmelding fra en ung, velutdannet afrikaner som er frustrert over hvordan bistanden fungerer og som leter etter en alternativ vei hvor afrikanerne har større innflytelse over egen utvikling.

La denne bekymringen lede til en erkjennelse av at bistanden har negative konsekvenser for styresett og myndigheter i mottakerlandene. Og start omleggingen av bistanden bort fra former som perverterer afrikansk politikk. Bistandssamfunnets reaksjon på bokas utfordringer tyder ikke på reformvilje der.

Bistand gir privilegier for noen få og makt over de mange. Den slags gir man selvsagt ikke opp frivillig. Politikerne må komme på banen for å rydde opp i bistandsindustrien. Vi har råd til å la være å bruke rikdommen vår til å fremme egne interesser i verdens fattigste