UTSLIPP AV GIFTSTOFF: Et middels stort oppdrettsanlegg slipper ut biologisk avfall (avføring, fôrrester) tilsvarende kloakken fra 50 000 innbyggere. For norskekysten er dette anslått å tilsvare kloakk fra 11,9 millioner mennesker. Foto: NTB scanpix
UTSLIPP AV GIFTSTOFF: Et middels stort oppdrettsanlegg slipper ut biologisk avfall (avføring, fôrrester) tilsvarende kloakken fra 50 000 innbyggere. For norskekysten er dette anslått å tilsvare kloakk fra 11,9 millioner mennesker. Foto: NTB scanpix Vis mer

Politikerne må ta grep: Vi trenger en generalopprydning i oppdrettsnæringen

Det er tvingende nødvendig at Stortinget nå sørger for en generalopprydning i en næring som i all hovedsak har fått ture frem på egne premisser i over 40 år.

Meninger

På tross av en rekke tragiske hendelser i norske fjorder de siste årene, og en kø av uløste problemer, går regjeringen inn for fortsatt vekst i norsk lakseoppdrett. Dette er uansvarlig overfor miljø, fiskeri, helse og fiskens velferd. Nå gjør vi felles front mot en forvaltning som har gått fullstendig av skaftet. Laksefiskere, dyrevernere, kystfiskere, og miljøvernere inviterer til markering foran Stortinget onsdag 27. mai der vi stiller noen grunnleggende krav for å redde norske fjorder, dyre- og planteliv fra ugjenkallelig ødeleggelse.

I stortingsmelding nr. 16, lagt frem før påske, legges det opp til enda mer vekst i havbruksnæringen. Regjeringen har uttrykt at den ser for seg en femdobling av oppdrettet. Dette skjer tross økende problemer med sykdommer og lus. Det er nå foreslått et «trafikklyssystem» som går ut på at områder med grønt skal åpnes for vekst, gult skal bety uendret mengde oppdrett og rødt skal bety at omfanget må reduseres. Dette er muligens et skritt i riktig retning, men vil det bli gjennomført?

Det er mange områder som allerede i dag burde være i rød status slik som Hardangerfjorden og Trondheimsfjorden. Foreløpig er det ikke noe som tyder på at oppdrett kommer til å bli fjernet av hensyn til disse områdene. Kysten som helhet har alt nådd gul status, dagens driftsform medfører betydelige problemer, og i tråd med regjeringens foreslåtte system kan det ikke tillates vekst før man har løst miljøproblemene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppdrettsfisken lever i svært tette bestander uten kontroll med smitte mellom villfisk og oppdrettsfisk via havstrømmer. Dette gir grunnlag for at sykdommer og parasitter får gode levevilkår og muligheter for spredning. Det vaksineres mot en del sykdommer, men årlig kommer nye sykdomsutbrudd og noen av disse fins det ikke kur for.

I tillegg mangler havbruksindustrien kontroll med lakselusa. Lus gnager seg inn i fiskens mest sårbare områder rundt gjeller og øyne. Lusa forårsaker stor dødelighet hos vill laks og sjøørret.

Av mangel på virkemidler har man nå tatt i bruk kjemikaliebehandling i merdene. I fjor brukte havbruksnæringen 31.000 tonn etsende hydrogenperoksid mot lakselus. Store mengder laks har dødd. Det er også forsøkt med spyling med det resultat at skinnet blir flådd av den levende fisken. Dette er dyreplageri som er forbudt i henhold til dyrevelferdsloven, men utføres likevel i stor skala.

Bruken av forsøksdyr i Norge har økt dramatisk de siste årene. Dette skyldes alene en omfangsrik økning i forsøk på fisk.

På steder med begrenset vannutskiftning fører oppdrett til at fjordbunnen kveles og går tom for oksygen. Etter noen år må slike lokaliteter forlates, forholdene for det gjenværende livet er da sterkt forringet. Dette har utløst arealkonflikter siden både oppdrett og villfisk trenger steder med gunstige havstrømmer.

Forsøk og observasjoner har også vist at spesielt skrei (torsk som har levd ute i havet) unngår å gyte i fjorder med oppdrettsanlegg. Denne gytevandringen har vært en viktig del av livsgrunnlaget for både dyreliv og mennesker rundt norske fjorder. Oppdrett har blitt forsøkt holdt fram som en næring som har lavt arealbehov, men de arealene som forbrukes i dag, er de mest kritiske for fjordfiskerne.

Et middels stort oppdrettsanlegg slipper ut biologisk avfall (avføring, fôrrester) tilsvarende kloakken fra 50 000 innbyggere. For norskekysten er dette anslått å tilsvare kloakk fra 11,9 millioner mennesker. I dag er det ingen krav om rensing av dette avfallet. Også medisiner i fôret eller små konsentrasjoner av giftstoffer slipper dermed ut i kretsløp og akkumuleres i næringskjedene. Det fins teknologi for å fjerne en del giftstoffer fra fôret til en overkommelig kostnad, men dette er ikke blitt innført som standard. Norsk oppdrett bruker også 1000 tonn kobber i året til impregnering. Utslippene akkumuleres i økosystemene og rammer til slutt også mennesker.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet har nokså nylig lettet på sitt råd om at unge og gravide bør begrense sitt inntak av oppdrettslaks. Det har skjedd på bakgrunn av endringer i fôret som innebærer mer bruk av soya framfor fiskeolje og fiskemel. Samtidig erkjennes det at dette gir en økning av sprøytemiddelrester.

Hele 125 elver er nå stengt som følge av at bestandene av villaks er truet, blant annet som følge av lus og rømt oppdrettsfisk. I Havbruksmeldingen som nå er på høring aksepteres 30 prosent reduksjon i villaksstammene. Norge har påtatt seg internasjonalt ansvar for å ta vare på atlantisk villaks. Men biodiversiteten innen norsk laks er i ferd med å forsvinne. Et påslag av 5 lakselus er nok til å ta livet av utvandrende laksesmolt. Sjøørret har sin matvandring inne i fjordene, og rammes i enda større grad.

I siste instans er det også et etisk spørsmål om mennesket som art har rett til å utrydde andre arter.

I 2009 la daværende regjering fram «Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring».

En samlet næringskomité på Stortinget har nylig vurdert at klima- og miljøkonsekvensene av fiskeoppdrett er bedre enn for andre former for kjøttproduksjon. Men lakseoppdrettet er ikke bærekraftig. Regjeringens ønskede femdobling av næringen krever et areal til forproduksjon av soya i Brasil som vil være større enn tilgjengelig norsk jordbruksareal (10 millioner mål), med avskoging av regnskogen, flytting av urfolk og økte CO2-utslipp som konsekvens. De fattige spiser soya, ikke laks. Laksen konkurrerer direkte i deres matfat og driver prisene opp på basisprodukter.

Løsningen på en del av problemene er lukkede anlegg der et fysisk skille stopper smitte mellom vill og tam fisk. Samtidig kan man ta vare på avfallet og gjøre det til en ressurs som gir nye arbeidsplasser. I norsk offentlighet er dessverre holdningen at bransjen selv skal vurdere sin tekniske driftsform. Overgangen til bedre teknologi uteblir fordi næringen styrer etter kortsiktig profitt, ikke miljøkonsekvenser. Lukkede anlegg prøves andre steder med gode resultater. På litt lengre sikt havner Norge teknologisk i bakleksa om ikke politisk nivå varsler og legger til rette for denne overgangen nå.