«Politikerne mangler kunnskap om graffiti»

Graffitikulturen er foraktet og forfulgt. I snart to år har byrådet i Oslo ført en knallhard nulltoleransepolitikk overfor miljøet. Nå slår hiphopnestor Tommy Tee tilbake, nærmere 20 år etter sin første tagg.

«Det virkelige problemet her i byen er at ungdom blir behandlet som uønskede elementer og nedprioritert,» skriver Tommy Tee i et åpent brev som i dag blir publisert på dagbladet.no. Den respekterte rapprodusenten mener diskusjonen rundt graffiti er preget av et sørgelig lavt saklighetsnivå

- Oslo-politikere kan si hva som helst om en ungdomskultur de overhodet ikke har greie på. Graffiti er ikke noe stort samfunnsproblem i Norge. Det er blåst ut av alle proporsjoner av markeringskåte politikere, hevder Tommy Tee.

Ungdomskultur

I august 2000 vedtok byrådet i Oslo en handlingsplan for å gjøre byen tagg- og graffitifri. Oslo Høyres byråd for miljø og samferdsel, Merete Agerbak-Jensen, la ned stor prestisje i sine 10 bud mot tagging . Også Trondheim og andre norske byer har innført nulltoleranselinje overfor alle former for graffiti. Det hittil mest oppsiktsvekkende utslaget av Oslo-byrådets nulltoleransepolitikk kom i slutten av februar i år da bydel Sagene/Torshov trakk sin støtte på 50000 kroner til en graffitiutstilling under Soria Moria-festivalen.

Millioner av unge mennesker ser annerledes på det. For dem er graffiti en del av en kultur de er stolte av. Hip hop, bestående av rap, graffiti, break dance og dj-ing, er en verdensomspennende ungdomskultur som har kommet for å bli.

Tommy Tee har vært den mest sentrale skikkelsen i det norske hiphopmiljøet det siste tiåret. Det er som plateprodusent han er mest kjent. Men han har også lang fartstid som graffiti-writer, selv om det er lenge siden han tok siste T-banevogn, som han selv sier. Han oppfatter krigen mot graffiti som stigmatisering av en hel ungdomskultur og av ungdommene knyttet til den.

- En berikelse

- Oslos befolkning er lært opp til at graffiti er stygt gjennom 15 år med propaganda fra Oslo kommune, Oslo Sporveier og media. En annen måte å se det på er at graffiti representer en berikelse av en storby, at det er en del av byen, rett og slett. Hvis Oslo skal kunne kalle seg en storby, så må man tåle graffiti, hevder han.

Tommy Tee mener ensidig negativt fokus fra media og myndigheter også har hatt en annen negativ effekt.

- For 15 år siden kunne vi lese i Aftenposten at graffitimiljøet var en voldelig og kriminell bande. Vi kjente oss ikke igjen i det hele tatt. Vi var en gjeng med guttunger som hadde en idealistisk holdning til graffiti. Det var ikke noe dop, og de fleste drakk ikke engang. Men når det blir gjentatt mange nok ganger at miljøet er kriminelt, så tiltrekker det seg kriminelle elementer, samtidig som det støter fra seg de som er opptatt av den kunstneriske delen av graffiti. Til slutt har påstandene begynt å stemme.

Giuliani inspirert

Nulltoleransepolitikken overfor graffiti er inspirert av borgermester Rudy Giulianis kampanjer i New York fra slutten av 80-tallet og utover.

<> Tagger-krigen <> Byrået i Oslo har opprettet 10 bud mot tagging og graffiti.Taggerkrigstrategien, vedtatt av Oslo byråd i august 2000, inkluderer politianmeldelse av all graffiti, full erstatning for alle skader når taggeren tas, forbud mot alle graffitikurs i skoler og fritidsklubber, tilbaketrekking av kommunal støtte til foreninger og lag som holder graffitikurs, forbud mot lovlige vegger, beslaglegging av skolekladdebøker som inneholder tagger og fjerning av all tagging i løpet av 48 timer.

Oslo kommune underbygger sin offensiv mot graffiti med en spørreundersøkelse som viser at 84 prosent av byens befolkning mener tagging er stygt.

Strategien har møtt motstand fra blant annet Ungdom Mot Vold, som mener dialog med graffiti-miljøet er langt mer konstruktivt enn nulltoleranse.

<>Oslo Sporveier hevder at graffiti i kombinasjon med hærverk og vandalisme koster selskapet 30 millioner kroner i året.

- Jeg tror ikke Oslo-politikerne som går i strupen på graffitimiljøet, har begreper om hva de driver på med. De mangler kunnskap om graffiti. De vil ikke forstå, og er ikke interessert i de unges tanker. Istedenfor går man til full krig. Hvis du ser alt under ett, ser du at graffiti i større grad fanger opp problemer enn skaper dem. Graffiti får folk med dragning mot trøbbel til å legge sjela si i noe kreativt. Man må finpusse på piecene sine, man skal være original og finne sin egen stil. Dette er grunnpilarer for alle kreativ virksomhet. Unge mennesker har behov for å uttrykke seg og være en del av noe. Der fyller graffiti et stort behov hos mange unge folk. Graffiti gir noe som «Big Brother» og fotball ikke gir.

- Hvorfor forsøker ikke graffitimiljøet å gå i dialog med politikerne?

- Man har ikke noe ønske om å gå i dialog med politikere som sier de vil fjerne deg. Ungdom kommer ikke tuslende og vil prate når de blir møtt med nulltoleranse fra byrådet i Oslo. De reagerer med sunn motstandskraft. Resultatet er at nulltoleransepolitikken får helt motsatt effekt av det som var tenkt.

Skaper tapere

Men både Oslo kommune og Sporveiene opplever graffiti som et stort problem. De farer vel ikke bare med sprøyt?

- Nei, det er ingen tvil om at graffiti også kan være ødeleggende. Det er en del av kulturen at det begås ulovligheter. Men hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med det, må man legge om ungdomspolitikken i Oslo.

- Er en by full av graffiti uttrykk for noe?

- Ja, graffiti er også et uttrykk for at noe er galt. Det oppsto på 70-tallet blant fattige minoritetsungdommer i New York. Unge folk som følte seg som utskudd begynte å lage tags på vegger og T-banevogner. De hadde ikke noe annet talerør. Graffiti var en måte å si fra på: Jeg er her, jeg også . Neglisjering av unge folk er det verste du kan gjøre. Holdninger om at unge folk bare er trøbbel skaper tapere. Hvis man ser på hvilket skole- og fritidstilbud Oslo kommune klarer å tilby byens unge, så er det kanskje ikke så rart at det er mye graffiti her.

Kunst eller hærverk?

- Er det mulig å sette en klar grense for hvor graffitikunsten slutter og hærverket begynner?

- For meg har det alltid vært en irrelevant problemstilling. Jeg har drevet med graffiti siden jeg var en drittunge, og jeg har aldri vært opptatt av om det er kunst eller ikke. Du kan ikke sette graffiti i en bås. Det er et helt eget uttrykk. Men i graffitimiljøet finner du folk som har kunstneriske ambisjoner. Andre blir tiltrukket av det de oppfatter som et farlig miljø.

- Men det er vel strengt tatt et av de store problemene til graffitimiljøet, at dere ikke setter noe klart skille mellom ren tagging og graffiti?

- Ja, det er et poeng. Hvis alle graffitifolk hadde tatt avstand fra tagging, så hadde problemet vært løst. Graffiti er et uttrykk som beveger seg på begge sider av loven. Spør du meg, så synes jeg en fin tagg er noe av det feteste som finnes. Hvis vi tar avstand fra tagging, så hadde vi løyet. Vi kan ikke ta avstand fra grunnklossen i kulturen vår. Graffiti begynte med tagging, før det utviklet seg til mer avanserte greier.

UNGDOMSFIENDTLIG POLITIKK: Tommy Tee (30) er den mediesky hiphopnestoren i Norge. Han gir sjelden intervjuer, og vegrer seg for å være talsmann for hiphopmiljøet. Men etter to år med nulltoleransepolitikk mot graffiti i Oslo bryter han tausheten. - Nulltoleransepolitikken er direkte ungdomsfiendtlig, hevder han.