Politikerne som sviktet sine egne

Saken om medlemsjuks i AUF i Oslo er tatt opp til doms av Oslo byrett. Politisk er imidlertid dette ikke bare en AUF-sak. Det er en sak som i større eller mindre grad berører alle de partipolitiske ungdomsorganisasjonene.

På tiltalebenken sitter det flere generasjoner ungdomspolitikere. Mange av dem - enten de har stått på vitnelisten eller ikke - tilhører den politiske eliten i 1980- og 1990-talIets Norge. Påstanden går ut på at disse ikke er vår tillit verdig.

Dette har imidlertid Stortinget allerede gjort noe med. Gjentakelser skal ikke forekomme! Etter alle medieavsløringene om juks med den offentlige støtten, vedtok Stortinget - først i 1996, deretter permanent i 1997 - at støtten til de partipolitiske ungdomsorganisasjonene skal beregnes på grunnlag av moderpartienes stemmetall ved valg. I det regelverk som nå gjelder for organisasjonene innen det frivillige barne- og ungdomsarbeidet - dvs. i alt fra søndagsskolen til speider'n - er det gjort unntak for de partipolitiske ungdomsorganisasjonene. For AUF, Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom m.fl skal den offentlige støtten ikke beregnes på grunnlag av medlemstall, kurs og prosjekter, slik det gjøres for de andre organisasjonene, men ut fra partioppslutningen i siste stortingsvalg.

Dette var et dårlig gjennomtenkt vedtak der stortingsflertallet tilsynelatende lot seg rive med av mediekjøret i saken. Man glemte for det første at alt politisk arbeid i et demokrati må bygge på et minstemål av tillit. Dernest glemte man at politikerne må være særdeles varsomme med å vedta særordninger for seg selv og sine, med mindre de er spesielt godt begrunnet ut fra demokratiske grunnormer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var stortingsflertallet (Ap og H) som bestemte seg for å særbehandle de politiske ungdomsorganisasjonene. Forslaget fra barne- og familieminister Sylvia Brustad og Jagland-regjeringen gikk ut på at disse skulle omfattes av det samme regelverk som de andre barne- og ungdomsorganisasjonene. Det hadde også Stensrud-utvalget gått inn for i sitt forslag til nytt regelverk. Hvilke grunner ga flertallet for en slik nyordning?

For det første konstaterte komiteens saksordfører at avsløringene i pressen dokumenterte at barne- og ungdomsorganisasjonene generelt ikke hadde vist seg verdige til den tillit som lå til grunn for den gamle ordningen. Bedre kontroll var nødvendig. Når det gjaldt de politiske ungdomsorganisasjonene spesielt, så fantes det dessuten et alternativt kriterium for tildeling av støtte, nemlig moderpartienes stemmetall. Flertallet i komiteen begrunnet standpunktet med at «et slikt system kan ikke manipuleres, og det er enkelt handterbart». Et annet argument som kom frem i debatten i Stortinget, var at de politiske ungdomsorganisasjonene var særlig utsatt for mistenkeliggjøring i mediene og at en ikke ønsket at de som en gang skulle bli aktive politikere i vårt demokrati, skulle utsettes for dette.

Mindretallet i komiteen (Sp, SV og KrF) mente at støtteordningen i siste instans måtte bygge på tillit, og at en særbehandling av de politiske ungdomsorganisasjonene var uheldig. Ordningen ville være som «en evig påminnelse» om problemene på begynnelsen av 1990-tallet. De var dessuten opptatt av de negative virkninger en slik støtteform kunne få for aktivitetsnivå og demokrati innad i ungdomspartiene.

Talspersoner fra både Høyre og Arbeiderpartiet understreket at de syntes saken var vanskelig, at den hadde flere sider. Sylvia Brustad som hadde fremmet regjeringens syn, men altså fått flertallet mot seg i komiteen, sa at det var gode argumenter både for og imot. Når regjeringen opprinnelig hadde gått inn for mindretallets syn, var det nettopp ut fra hensynet til aktivitetsnivået i organisasjonene. Men hun også var «bekvem» med flertallets standpunkt.

Hvor gode er disse argumnentene? Kontrollargumentet er revisjonsmessig åpenbart riktig. Men samtidig er det urimelig ut fra intensjonene med ordningen. Medlemslister er utvilsomt mindre pålitelige enn valgresultatet, og slike lister kan det antakelig jukses med uansett kontrollordninger. Formålet med støtten er imidlertid at organisasjonene skal «styrkes som arena for medbestemmelse og demokrati og som barns og ungdoms redskap for deltakelse i samfunnet». Så kan en vel da si at en slik «skole i demokrati» vil organisasjonene kunne være uansett beregningsgrunnlag for statlige tilskudd? Problemet med dette ligger i at et slikt opplegg ikke inneholder noe incitament til å styrke medlemsverving, kursing og prosjektarbeid. Uansett hva de politiske ungdomsorganisasjonene driver med, vil støtten forbli den samme i de fire årene som går mellom hvert stortingsvalg. Og en større eller mindre støtte i neste periode vil ikke komme som en konsekvens av egen innsats, men som følge av moderpartiets oppslutning ved valget. Det ligger derfor en fare i at de politiske ungdomsorganisasjonene kan utvikle seg (ytterligere) i retning av å være utklekningsanstalter for politiske broilere, der politikerne in spe er mer opptatt av egen skolering og posisjonering, enn av å bygge organisasjoner som jobber for å utvide sin kontaktflate i ungdomsmiljøene og som søker å utvikle aktivitetsnivået.

Hvilke signaler sender dessuten en slik særordning for de politiske ungdomsorganisasjonene til velgrne generelt og ungdomsmiljøene spesielt? Antakelig at vi i de politiske miljøene finner særlig beregnende personer som samfunnet gjør best i å verne seg mot. Meldingen kan fort bli at dette er ungdom som ikke aktiviserer seg primært ut fra et genuint samfunnsengasjement, men ut fra interesser for å mele egen kake. De må derfor passes særlig godt på. Det vi tiltror folk innenfor det vanlige organisasjonsliv, det tiltror vi ikke dem som senere skal bekle samfunnets mest betrodde stillinger. Dessuten: Mens andre organisasjoner må slite med omfattende og byråkratiske kontrollordninger - som koster mye både i frivillig arbeidskraft og i penger - så unntar Stortinget ungdom i sine egne partier fra slikt. De unntas også fra de ubekvemme fristelser folk i samfunnet ellers utsettes for. Det blir i det hele tatt noe paradoksalt over det forhold at siden ungdomspolitikerne trenger all den tillit de kan få, så tar ikke stortingspolitikere sjansen på et system som kan påføre dem mistillit.

Spørsmålet om tillit er utvilsomt det sentrale i diskusjonen. I en moderne statsvitenskapelig klassiker skildrer amerikaneren David Putnam hvorledes demokratiet ikke bare er avhengig av de riktige institusjonelle ordninger for å kunne fungere godt, men også av kulturen i det sivile samfunn. Forskjellen mellom et oppegående lokaldemokrati i Nord-Italia og et som ikke fungerer i sør, er ifølge Putnam at norditalienerne i større grad har utviklet et grunnlag i form av en kultur basert på gjensidig tillit. De regner med at avtaler blir holdt, at folk gjør det de sier de vil gjøre, osv. I det «premoderne» Sør-Italia finnes ikke noe tilsvarende fond av sosial kapital. Tillitens grenser går her ved familien og Patronen. En har ikke utviklet et tilstrekkelig grunnlag av felles tillit, noe som er nødvendig for at demokratiske institusjoner skal kunne virke etter hensikten. Budskapet i Putnams analyse er at det ikke er tilstrekkelig å bare vedta et «demokrati». Hvorledes det vil fungere avhenger av de normer og historiske erfaringer som finnes i samfunnet. Demokratiet forutsetter en tillitskultur for at de demokratiske strukturer skal virke godt.

Det er ikke vanskelig å forstå det ubehag mediestormen omkring medlemsjukset brakte frem i brede politiske kretser. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det som mange følte både var en sterkt overdrevet og en urettferdig fokusering på ungdomspartiene og enkelte politikere, gjorde at de falt ned på en enkel ubyråkratisk løsning som ville beskytte de politiske partiene mot uønsket profilering i fremtiden. Statsråd Eldbjørg Løwer sendte i fjor høst opp en prøveballong på vegne av Venstre og regjeringen, med sikte på å fremme saken for Stortinget på ny. Ballongen ble imidlertid raskt beskutt fra Stortinget, fordi en der ikke så noe behov for å behandle saken igjen etter så kort tid.

AUF-saken burde likevel allerede nå gi grunnlag for den nødvendige ettertanke også på Stortinget. Velgerne bør kunne forvente at stortingspolitikerne står oppreist når mediestormene raser - også i saker som er ubehagelige for dem selv. Politikerne bør ikke lage særordninger for sine egne. I spørsmål som gjelder de frivillige organisasjonene, bør Stortinget strekke seg langt i å forutsette tillit til dem det gjelder. Eventuelt juks bør de overlate til helt andre statsmakter å ta seg av. Partiene på Stortinget bør heller i særlig grad, gjennom de støtteordninger som vedtas, oppmuntre de politiske ungdomsorganisasjonene til å legge vekt på å fremme demokrati, deltakelse og skolering internt i organisasjonene.