Moraliserer: Statsminister Erna Solberg (H), i nyttårstalen 2018.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Moraliserer: Statsminister Erna Solberg (H), i nyttårstalen 2018. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Fødselstall:

Politikk det blir barn av

Jeg tror de lave barnetallene kan være et symptom på et samfunn der politikerne våre lover oss alt bortsett fra det vi virkelig trenger: mer tid, mer trygghet og mer håp.

Meninger

Erna Solberg vil at vi skal få flere barn. Løsningene hun har kommet med så langt, er å moralisere litt i nyttårstalen og øke barnetrygden med 84 kroner i måneden. Det sier litt om idéfattigdommen i regjeringa. Jeg tror det folk trenger er trygghet, tid og håp. Der mangler Erna de gode løsningene.

Spaltist

Eivind Trædal

representerer også Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

Hvis det bare var mangel på penger som gjorde at vi ikke ville få barn, så skulle man tro at barnetallene ville ha skutt i været de siste 20 årene, i takt med en enorm vekst i kjøpekraften. Det har ikke skjedd. Snarere er det fattigdommen på tid som er refrenget blant småbarnsforeldre.

Å få flere barn betyr enda mer hverdagslogistikk og stress. Men i stedet for å gi foreldre mer tid, formaner de borgerlige oss om å jobbe mer. Hvordan skal det gå opp? Vi må tørre å snakke om redusert arbeidstid i stedet for forbruksvekst, og kanskje borgerlønn som en framtidig løsning når robotene kan gjøre enda mer av arbeidet. Arbeids- og forbruksspiralen er kanskje bra for BNP, men barnevennlig er den ikke.

Penger har så klart noe å si for om folk velger å få barn, og det er bra at regjeringen skrur opp barnetrygda. Den bør opp enda mer. Men for å få barn trenger man ikke bare stønad, man trenger stabil økonomisk trygghet. Et arbeidsliv der stadig færre får faste jobber, og hopper fra oppdrag til oppdrag i 20-åra, betyr færre barn.

Desto verre er det at boligmarkedet i storbyene, der mange av jobbene er, blir overopphetet av boligspekulanter, slik at det er vanskelig å få nok plass til flere barn uten å måtte flytte langt fra jobben og måtte pendle mye i hverdagen (og få mindre tid!). Her kan Erna og Siv gjøre mye for å dempe prisgaloppen hvis de tør. Byrådet i Oslo lanserer over jul planer for en tredje boligsektor, men det er først og fremst regjeringen som kan ta grep om dette.

Men viktigst av alt, i alle fall for meg, er å gi oss håp om en trygg verden for våre barn. En sterk følelse av optimisme gav oss en rekordstor etterkrigsgenerasjon. I dag er stemningen en annen. De fleste jeg kjenner som har fått barn, eller som begynner å komme i alderen til å gjøre det, er dypt urolige over utviklinga i verden. Jeg føler selv at det å få barn krever en dose irrasjonelt håp og optimisme. Framtiden til barnet mitt kan bli utrygg.

Hvis et land som Norge ikke klarer å kutte utslipp i tråd med Paris-avtalen, eller ta vare på den sårbare naturen vår, hvordan kan vi tro at resten av verdens land skal klare det? Erna har en viktig jobb å gjøre for å spre håp, ikke gjennom bedøvende fraser, men gjennom handling. Da er det tragisk at vi stadig ikke har kuttet utslippene siden 1990, i motsetning til våre naboland. Eller at vi åpner nye oljefelter på tross av klimaforskernes advarsler.

Så kan vi jo også diskutere hvor viktig det er å maksimere barnetallene på en klode som allerede knirker under vekten av alle menneskene, og i et land der vi har et alt for høyt forbruk. I mine øyne bør folk kunne velge dette helt fritt uavhengig av politikeres føringer. Men jeg tror de lave barnetallene kan være et symptom på noe annet: et samfunn der politikerne våre lover oss alt bortsett fra det vi virkelig trenger: mer tid, mer trygghet og mer håp. En politikk som sikrer disse tre hensynene, er en politikk det blir barn av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.