FORHANDLER: I politikken deles det ikke ut medaljer for å takke nei til statsrådsposter og maktposisjoner, skriver kronikkforfatteren. Trine Skei Grande (f.v.), Erna Solberg og Siv Jensen starter regjeringsforhandlingene 2. januar. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
FORHANDLER: I politikken deles det ikke ut medaljer for å takke nei til statsrådsposter og maktposisjoner, skriver kronikkforfatteren. Trine Skei Grande (f.v.), Erna Solberg og Siv Jensen starter regjeringsforhandlingene 2. januar. Foto: Vidar Ruud / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Regjeringsforhandlinger

Politikk er å søke makt

Venstre innleder forhandlinger om å gå i regjering med Frp, partiet som er en av partiets politiske hovedmotstandere.

Meninger

I skrivende stund har 60 medlemmer meldt seg ut av Venstre som følge av beslutningen om å innlede forhandlinger.

FAGLIG LEDER: Øyvind Håbrekke.
FAGLIG LEDER: Øyvind Håbrekke. Vis mer

Jeg skal ikke gjøre meg verken til forsvarer eller kritiker av Venstres vedtak. Det er likevel grunn til å spørre om ikke flere partiers diskusjoner om regjeringssamarbeid av og til blir litt for prinsipielle. Særlig i sentrumspartiene har diskusjonen om regjeringssamarbeid en tendens til å få en karakter som kanskje ikke helt reflekterer hva regjeringsmakt og politisk arbeid egentlig handler om.

Ser vi til andre land, ser vi at de politiske tradisjonene er høyst ulike, og at de fra land til land tenker svært ulikt om partienes deltakelse i koalisjoner. Dette er naturligvis også et resultat av konstitusjonelle forhold.

I Tyskland sitter kristendemokraten Angela Merkel nå i regjeringsforhandlinger med sosialdemokraten Martin Schulz, som i valgkampen var hennes hovedmotstander. De to partiene har likevel regjert sammen i flere år.

Evnen til å danne styringsdyktige regjeringer er også en faktor som har bidratt til å gjøre Tyskland til den ledende politiske kraften i Europa.

Eksempelet er ikke nødvendigvis overførbart til Norge. Men ved å se til andre europeiske politiske kulturer får vi en påminnelse om at spørsmålet om valg av samarbeidspartier kan ses på flere måter. Og det illustrerer at dette ikke bør være et prinsipielt spørsmål. Tvert imot bør disse vurderingene av hensyn til både landets og partiets interesser være pragmatisk og situasjonsavhengig.

Senterpartiet har i nesten en halv mannsalder låst seg til rødgrønt samarbeid. Gjennom dette har partiet i perioder fått betydelige resultater. Men partiet er nå inne i en lengre periode med mer avmakt enn deres sentrumspolitiske plassering skulle tilsi.

Senterpartiet har imidlertid et positivt ry for å være pragmatisk og resultatorientert.

Dersom partiet fortsatt ønsker politisk gjennomslag burde det også framkalle en ny gjennomgang av samarbeidsstrategi ut fra dagens politiske realiteter.

Det faktum at toblokkstenkningen igjen har fått større plass og at sentrum som politisk kraft trenger å styrkes, burde også trekke i samme retning.

Et annet forhold som bør påvirke denne diskusjonen i flere partier, er at den politiske kulturen for hva regjeringsdeltakelse innebærer har endret seg. Både i den rødgrønne regjeringen og i dagens regjering har man skapt et større rom for å markere enkeltpartiers standpunkter enn hva som var tilfelle i for eksempel 80- og 90-tallets koalisjonsregjeringer. Selv om flere av disse markeringene ikke har vært eksempel til etterfølgelse, så har denne endringen vært sunn for norsk politikk. Og det har gjort rommet større for mindre partier til å delta i regjering.

Alle partier på Stortinget har et ansvar for at landet til enhver tid har en styringsdyktig regjering. Når vi nå for første gang i moderne tid har så mange som ni partier på Stortinget, er det en betimelig påminnelse.

Hva så med KrF?

På 90-tallet var samarbeidsutfordringen på ikke-sosialistisk side at Høyre og SP ikke ville sitte i regjering sammen. KrF var da den åpne og villige samarbeidsarkitekten, mens Høyre var den motvillige. Denne rollen kledde KrF meget godt, men rollene er nå byttet om.

Det skyldes at partiet har gått til valg med et klart premiss om ikke å sitte i regjering med regjeringspartiet Frp.

Valget er tatt ut fra en politisk analyse om at det i sentrale spørsmål er en avgrunn mellom partiene, hvilket også er riktig.

Spørsmålet er hvordan man håndterer politiske avgrunner. Ser man på Venstre har de i KrFs hjertesak, familiepolitikken, programfestet assistert befruktning for enslige og eggdonasjon, flere enn to juridiske foreldre og surrogati. Venstre vil også fjerne kristendommens særstilling i Grunnloven.

AP har inntatt liknende standpunkter i de tre førstnevnte sakene.

Hvordan man vekter og måler slike avstander til andre partier er ingen eksakt vitenskap.

Man forsøker å trekke opp en grense for hvem man kan samarbeide med, men der det er politiske avgrunner til andre partier både innenfor og utenfor gjerdet.

I dag må KrF holde løftene de har lovet velgerne, og regjeringsdeltakelse er derfor ikke et alternativ. Men uavhengig av hvilken vei partiet ønsker å gå, bør man i årene framover være mindre opptatt av å sette opp gjerder og mer opptatt av å ville ha makt.

Terskelen til regjeringssamarbeid med hele høyresiden bør ikke anses å være uoverstigelig. Det samme gjelder terskelen til regjeringssamarbeid med hele venstresiden.

I politikken deles det ikke ut medaljer for å takke nei til statsrådsposter og maktposisjoner.

KrF har nå vært utenfor regjering i 12 år. Siden partiet deltok i sin første regjering i 1963, har partiet aldri vært så lenge utenfor regjering som nå.

Det har også sin pris. At andre partier inntar hårreisende standpunkter på viktige områder for et parti, kan være grunn for å si nei til samarbeid. Men det kan faktisk også i gitte situasjoner være et argument for å si ja. Fordi politikk handler om å gjennomføre, om å oppnå resultater.

Valg av samarbeidspartnere er ikke en skjønnhetskonkurranse om hvem som holder prinsippene best i hevd og hvem som har de reneste hendene.

Det er en pragmatisk og situasjonsbetinget vurdering av hva nasjonen er tjent med, og hva som gir mest gjennomslag for partiets ideologi og politikk.

Man stiller til valg for å gjennomføre programmet – for å vinne makt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook