Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Propaganda og virkelighet

Politikk i coronaens tid

Coronaviruset har for lenge siden blitt politisk. Det er ideologisk, og brukes propagandistisk. Og sprer seg omtrent som et virus, skriver Morten Strand.

XI VISER VEI: Kinas leder Xi Jinping sammen med USAs president Donald Trump i Folkets store hall i Beijing i november 2017. Foto: AFP / NTB Scanpix
XI VISER VEI: Kinas leder Xi Jinping sammen med USAs president Donald Trump i Folkets store hall i Beijing i november 2017. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Mens den kinesiske presidenten Xi Jinping i januar erklærte «krig» mot coronaviruset, og stengte ned byen Wuhan med 11 millioner innbyggere, så sa den amerikanske presidenten Donald Trump i februar at viruset var en «bløff». Vi har lenge visst hvem som hadde rett i sin tilnærming til katastrofen. Nå er det på tide å høste de politiske fruktene av erkjennelsen. For COVID-19 har for lengst blitt politisk.

I Kina i forrige uke var det i fire sammenhengende dager offisielt ikke registrert noen nye tilfeller av viruset, før det dukket opp ett nytt i helga. Xis «krig» er så langt en oppsiktsvekkende triumf. Kommunistpartiets partiavis Folkets dagblad suger begjærlig på sukkerbiten og har publisert en video der helsearbeidere fra Wuhan river av seg ansiktsmaskene, og smiler i triumf til kamera. Og Kina sender helsearbeidere og utstyr til de verst rammede områdene i Italia og Spania. De rapporterer at de er sjokkerte over mangelen på beredskap i Europa. Vi i Europa burde jo vite hva vi kom til å stå overfor, etter det som først skjedde i Kina, er budskapet.

Imens i USA prøver Donald Trump - etter å ha tenkt seg om i noen uker - nå å framstille seg som en stor leder og en «krigstids» president i ei krisetid for nasjonen. Men det er etter at testing av alle mistenkte tilfeller i prinsippet nå omsider er på plass. Testing skal ikke lenger være avhengig av om man har helseforsikring eller ikke, noe mange amerikanere ikke har, fordi den er for dyr. «Alle skal med» - eller snarere «alle må med» - er den selvfølgelige erkjennelsen i pestens tid, etter hvert også for Donald Trump. For i prinsippet så er vi alle nå i samme båt.

Men det er etter at 35 mennesker på et sykehjem i utkanten av hovedstaden Seattle i staten Washington er døde. De døde blant annet fordi pleiere gikk på jobb selv om de var syke. Pleierne fikk ikke sykepenger, og hadde derfor ikke råd til ikke å jobbe. Det amerikanske systemet spredde smitte og død, i stedet for å stanse det. Mens Kina - med sin mulighet til å innføre militær disiplin også i det sivile samfunnet - er strukturelt egnet til å bekjempe coronaviruset, så er måten det amerikanske helsesystemet er organisert på - i utgangspunktet - strukturelt uegnet til å stanse det.

Virkeligheten egner seg derfor til ideologisk krigføring. For hvem var det som snakket om det liberale demokratiets overlegenhet? Når det i virkeligheten er den kommunistiske ettpartistaten som viser seg å være overlegen? I hvert fall så langt. I pestens tid. For faren for ny spredning av viruset er så absolutt til stede når Kina nå begynner å åpne stengte fabrikker og byer igjen. Til tross for at man i Kina har fått rik erfaring med å omgås det.

Imens smir man i Kina mens det ideologiske jernet er vamt. Da anledningen bød seg til å utvise mange av de beste utenlandske Beijing-korrespondentene fra Kina, så gjorde man akkurat det. I forrige uke ble mer enn 20 journalister fra The New York Times, Washington Post og Wall Street Journal utvist fra Kina. Det var oppsiktsvekkende, fordi utenlandsk presses tilstedeværelse i Kina har vært en selvfølge, I hvert fall siden åpningen mellom Kina og USA på begynnelsen av 1970-tallet. Utvisningen var et svar på at USA en måned tidligere erklærte fem kinesiske medier i USA for å være «utenlandske stasjoneringer».

Utvisningene var som tatt fra Den kalde krigens tid, og den kinesiske utvisningen viser at Kina ikke lenger utviser noen forsiktighet i forhold til store USA. Trumps handelskrig, og utsiktene til at man neppe kan samarbeide med Trumps USA om noe som helst, gjør at Xis resonnement ser ut til å være at et slikt Amerika trenger ikke Kina å ta så mye hensyn til. Under ligger også vissheten om at Kinas standing på grunn av bekjempelsen av coronaviruset er skyhøy.

Så høy at selv kinesisk UD ikke sjenerer seg for å spre konspirasjonsteorier. 12. mars skrev pressetalsmann Zhao Lijian i UD på Twitter at det godt kunne være amerikanske militære som først hadde brakt viruset til Wuhan. «USA skylder oss en forklaring», avslutter han den foruroligende tweeten.

Og Donald Trump skyter sin vane tro fra hofta, og omtaler coronaviruset som «det kinesiske viruset», åpenbart komfortabel med alle overtonene av rasisme som det begrepet har. Han har et stort behov for å distansere seg fra sin første, katastrofale, omgang med viruset, som vi husker, som en «bløff».

For corona har også blitt et politisk virus. Som sprer seg raskt.

Hele Norges coronakart