Politikk i flaggets farger

Barack Obama har gjennom valgkampen og sine første hundre dager som president utfordret Republikanernes patriotisme-hegemoni og skapt et retorisk rom der nasjonale symboler også kan være argumenter for Demokratene. Men før flagget er hans, må han overleve møtet med konkret politikk.

Fortellingen om Obama er gjennom flere år blitt vevd sammen med fortellingen om Amerika, og det samme gjelder hans argumenter. Helsestell for alle, handel med klimakvoter, styrking av progressiv beskatning og en mer ydmyk utenrikspolitikk utgjør elementer i Obamas budsjett, i hans krisepakke og i de mange arbeidsgruppene som fortsatt har et stykke igjen. Til sammen skal de oppfylle løftet om liv, frihet og retten til å søke lykken. Kraften i argumentene kommer fra Obama selv, fra hans pigment og fra hans livsvei, men også fra håpet mange amerikanere har om at politikerne faktisk kan gjøre den amerikanske drømmen til virkelighet.

Selv om han ga etter for flaggpin-presset og sist vår festet den lille metallbiten permanent til jakkeslaget, så er en av Obamas hovedbedrifter at han har greid å ikle seg flagget på sine egne premisser. Obamas patriotisme er ikke en forsvarstaktikk mot fremrykkende republikanere, slik som Demokratenes presentasjon av krigshelten John Kerry i 2004. Obama har gått på offensiven med utgangspunkt i samfunnsspørsmål som engasjerer velgerne i sentrum og til venstre. Derfor pågår for første gang på lenge en reell politisk kamp om det patriotiske hegemoniet, der man ikke bare kjemper om å få bære flaggets farger, men om hva de skal symbolisere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stridslinjene Obama har utfordret ble for alvor trukket opp av Ronald Reagan. Med patriotisme som lim holdt han sammen et republikansk parti med konservative i minst tre fløyer. Skatte- og reguleringsmotstandere, utenrikspolitiske hauker og religiøse kulturkrigere så en felles fiende i det demokratiske partiet og dets bånd til 1960-årenes sosiale oppbrudd. Velferdsstat, feminisme og krigsmotstand ble oppfattet som upatriotiske angrep på selve nasjonen. Det sanne amerikanske var individuell, maskulin uavhengighet enten temaet var laissez-faire, militærmakt eller familiemønstre i endring. Slik styrket de republikanske fløyene hverandre gjensidig og gjorde motstanderne til feminine, uamerikanske og gjerne boklærde elitist-pyser. Det er mot dette bakteppet demokratiske kandidater nærmest panisk har bombardert oss med bilder fra egen krigstjeneste.

Obamas patriotisme snur ikke den amerikanske nasjonalidentiteten på hodet, men han har funnet andre steder å feste grepet i den. Fordi han vil snakke om noe annet enn Republikanerne, ender han med en annen fortolkning. I Obamas versjon handler en patriotisk motivert politikk om fellesløsninger, slik at også naboens barn får en skikkelig skolegang og foreldrene deres kommer til lege før de er så syke at de må på akutten. Ved å bruke offentlige penger bygger man et sterkere USA med en kunnskapsbasert økonomi og en friskere befolkning med billigere helsebehov. Argumentet er pragmatisk, men også patriotisk. Vanlige folks amerikanske drøm, lød refrenget i valgkampen, er truet av egoistiske kakser på Wall Street. Med god hjelp av finanskrisen omdefinerte Obama fiendebildet av eliten fra å være kaffelatte-drikkende kulturelt ute av takt, til å være økonomiske snyltere på vanlige folks kamp for økonomisk selvstendighet. Her ligger kimen til et langvarig, demokratisk eierskap til flagget: Eliten er fortsatt fienden, men nå er det Demokratenes kjernesaker de truer. I Obamas patriotisme står slaget mellom Main Street og Wall Street.

Derfor bygges nå visepresident Joe Biden opp som den lille manns forsvarer. Biden leder «The Middle Class Task Force» og bruker sin arbeiderklassebakgrunn for alt den er verdt. Fortellerstemmen i historien om Obama, sjefstrateg David Axelrod, har fått kontor i Det hvite hus og hver onsdag samler han noen utvalgte Obama-veteraner for å planlegge nye avsnitt og kapitler. I 2012-kampanjen for Obama-Biden må nemlig ikke bare de personlige fortellingene, men også den praktiske politikken fremstå i troverdige sjatteringer av rødt, hvitt og blått. Den troverdigheten utfordres av republikanerne, som etter de første hundre dagene er i ferd med å få et visst fotfeste.

Der Obama hevder å drive gjenreising av USAs status internasjonalt, peker republikanerne på håndtrykket med Hugo Chavez og selvkritikken i andre lands påsyn. Obama tilhører «The Blame-America-first crowd», lyder anklagen. Der Obama budsjetterer med økte utgifter til utdanning, helsevesen og miljøvern, ser republikanerne en esende stat som kveler individets rett til å søke lykken. Kvotehandel og utslippsbegrensning blir til begrensning av den frie entreprenør-ånd, mens helsereform skaper en storebror-stat som kommanderer deg og din lege. Her har republikanerne et velprøvd arsenal av argumenter, og dersom virkningene av politikken lar vente på seg for Obama, vil Newt Gingrich få vann på mølla. I et lederløst parti har den gamle anføreren fra 1990-årene for alvor begynt å heve stemmen, og han vet at skulle republikanerne miste eierskapet til patriotismen, blir veien tilbake lang og høyst uklar.

Republikanske grupper har de siste ukene iscenesatt «Tea Parties» over hele landet og fremstilt skatt og offentlig inngripen som et svik mot nasjonen. Slik britene ble møtt av the Boston Tea Party i 1773, skal Obamas økende statsgjeld, underskudd og reguleringer møtes av folkelig protest – gjerne i den Main Street han selv ville vinne. Det paradoksale er at de to partiene trekker på mange av de samme verdiene. Obamas statsbudsjett har tittelen «A new era of responsibility – Renewing America’s promise». Obama har lagt ansvaret hos enkeltpersoner som tar opp for store lån, hos fraværende fedre, hos feige politikere og hos grådige banker. Her har moderate kommentatorer funnet glede i vekten på enkeltmenneskets ansvar, mens venstresiden ser argumenter for statlige fellesløsninger. Denne evnen til å balansere forventninger fra ulike hold er Obamas styrke, og må fortsette å være det om han skal lykkes med å erobre patriotismen som politisk virkemiddel.

De oppsiktsvekkende ambisiøse første hundre dagene har gitt høyresiden ammunisjon, men hittil snakker de mest til sin egen, svekkede menighet. De har imidlertid den fordelen at deres patriotisme er velprøvd, mens Obama vil måtte finne ut hvor grensene går underveis. De vil uunngåelig komme til syne når patriotismen skal omsettes utgifter og felles forpliktelser.