Politikk, makt og marked

I en artikkel fra 1975 i Skandinaviska Enskilda Bankens Kvartalstidsskrift foretok den mest anerkjente nålevende svenske økonomen, Assar Lindbeck, en gjennomgang av hovedtrekkene i den økonomiske utviklingen i Sverige i vårt århundre, og trakk følgende hovedkonklusjon:

«En viktig slutsats av allt detta är at de verkeligt betydande störningarna i det nationella och internationella ekonomiska systemet - inflation lika så väl som deflation och arbetslöshet - i regel härrört från det politiske systemet, dvs. från beslut av regering, centralbank och/eller riksdag. Det kan därför förefalla nogot optimistiskt när vi tror att åtgärder just inom det politiska systemet, närmare bestämt ekonomisk politik, skall kunna stabilisera det ekonomiska systemet (dvs. främst marknadssystemet), när den historiska erfarenheten säger oss att de verkeligt stora ekonomiska chockerna - och ofte också mera begränsande störningar - kommit just från åtgärder vidtagna inom den politiska sfären.»
Lindbeck foretok sin analyse bl.a. på bakgrunn av det som skjedde i verdensøkonomien i slutten av 60-tallet og utover i begynnelsen av 1970-tallet. Da hadde USAs enorme utgifter i tilknytning til Vietnamkrigen og The Great Society svekket dollarens rolle som reservevaluta, noe som skapte sjokkbølger gjennom hele verdensøkonomien; bølger som først nå er i ferd med å legge seg.

Siste del av sitatet refererer til den keynesianske myten om det politiske systemets vilje og evne til å stabilisere de svingningene som en får i en markedsøkonomi «som overlates til seg selv». Det Lindbeck forteller oss er at politikerne tvert imot bidrar til å destabilisere det økonomiske livet. Utviklingen etter at Lindbeck skrev sin artikkel har ikke akkurat svekket hans vurderinger. Tvert imot har en etter hvert fått saklig grunnlag for å hevde at det heller er de utskjelte markedskreftene som bidrar til å disiplinere politiske system som ikke fungerer skikkelig.

For Norge er det mest nærliggende å ta utgangspunkt i det som skjedde midt på 1980-tallet. Ifølge analyser som er foretatt, var den boblen en da opplevde, og den store nedturen fram mot begynnelsen av 1990-tallet i hovedsak politikerskapt. Det er her snakk om to forhold hvorav det siste er langt det alvorligste: Manglende styring av oljeinvesteringene i første halvdel av 1980-tallet, slik at det etter hvert oppsto press i økonomien. Og den hodeløse måten dereguleringen av kredittmarkedene midt på 1980-tallet ble foretatt på. Fordi en holdt fast ved det regulerte lave rentenivået, men slapp løs kredittetterspørselen, ble det en kraftig økning i utlånene og lånefinansiert etterspørsel. Dette måtte virke destabiliserende, direkte spesielt på eiendomsmarkedene, indirekte på hele det økonomiske livet. Om det som da skjedde sier det såkalte Munthe-utvalget (i NOU 1992:30) lakonisk: «De toneangivende politikere var enten ikke klar over at utlånenes omfang i et deregulert marked bare kunne styres ved utlånsrenten, eller så foretrakk de lav rente uansett konsekvensene.»
Og konsekvensene lot ikke vente på seg. I siste halvdel av 1980-årene sprakk boblen, og en fikk det største økonomiske tilbakeslaget her i landet siden 1930-årene. Og som alltid var det ganske vanlige mennesker - som jo politikerne ellers har så stor omsorg for - som ble rammet hardest. Det var de som ble arbeidsløse da tilbakeslaget kom, det var de som ble gjeldsslaver fordi de ikke maktet å betale lånene på boliger kjøpt mens prisene var på topp, det var i hovedsak de som gikk konkurs på grunn av tilbakeslaget, eller som led store tap som kausjonister for slektninger som gikk konkurs. De aller fleste helt alminnelige mennesker altså, og bare unntaksvis slike en leser om i Dagens Næringsliv eller Finansavisen, eller på økonomisidene i Aftenposten. En del av de sistnevnte hadde utvilsomt tvert imot fordel av tilbakeslaget.

Dette viser altså hvordan det politiske systemet i et land som Norge fungerer i praksis. Likevel har det ikke vært nok til helt å knekke myten om at vi har myndigheter som besitter overlegen innsikt og visdom, og som styrer, regulerer og stabiliserer de brutale markedskreftene til alles fordel, spesielt vanlige folk naturligvis.

Derfor er det farlig i denne forbindelse å si som en gjerne gjør om tragiske hendelser: Dette er vi ferdige med, det er historie nå. Problemet er selvsagt at historien har en tendens til å gjenta seg hvis en ikke evner å lære av feil som er gjort. Norsk økonomi er for tiden i en situasjon som ligner på den en hadde midt på 1980-tallet, med aktiviteter i oljesektoren som konjunkturdrivende faktor, og myndigheter som tydeligvis har problemer med den budsjettmessige disiplin som må til for å føre en adekvat konjunkturpolitikk. Fortsatt er det hjertesaker som skal gjennomføres «koste hva det koste vil» eller «uansett konsekvenser». Og store kostnader og alvorlige konsekvenser kan det nok bli, spesielt når en legger dem sammen med kostnader og konsekvenser av den ekstra ressursbruk som må til for å bøte på offentlig vanstyre på andre områder, spesielt innen samferdselssektoren - i en situasjon der en allerede har en overopphetet økonomi.

Det er imidlertid flere forhold som gjør at det ikke behøver å gå så ille denne gangen som midt på 1980-tallet: Det er ikke noen store dereguleringsreformer å tabbe seg ut på. Økt konkurranse både innenlands og overfor utlandet, sterk teknologisk utvikling og ferske minner blant arbeidstakerne om arbeidsløsheten for noen år siden, gjør at det foreløpig ikke er overhengende fare for inflasjon. Dessuten har økt eksponering mot den internasjonale økonomien, spesielt via kapitalmarkedene, gjort at det vil bli raskere markedsreaksjoner på politisk vanstyre enn før. Reaksjonene kan komme plutselig, og derfor utvilsomt uventet for de fleste. Det er nok av tegn til at myndighetene viser manglende vilje til å stenge for sin oppfyring under en økonomi som er i ferd med å sprekke, eller berettiget tvil om myndighetens evne og vilje til å hindre en sprekk om presset øker av andre grunner. Markedene reagerer altså mer i forkant, og det betyr også at markedene vil gi politikerne et skudd for baugen tidligere enn før.

Det som skjedde i Sørøst-Asia sist høst er en god illustrasjon på dette. Sammenbruddet i bl.a. den indonesiske økonomien er blitt utlagt som et eksempel på markedskreftenes hensynsløse herjinger med en ellers sunn økonomi. Realiteten er at det var en sunn reaksjon på vanstyre; på kompis-kapitalisme og kleptokrati. Det er nok et eksempel på at Lindbecks vurdering fra 1975 fortsatt har gyldighet.

Uten en slik markedsreaksjon ville styresmaktene og deres kompiser i det private næringsliv få forlenget frist i sin utplyndring. Som flere analytikere har pekt på har disse landene antakelig bare to veier å gå: Enten reformere sitt politiske system, ved å kvitte seg med utplyndrerne og deres lakeier, eller å avskjerme seg fra verdensøkonomien slik at makteliten kan plyndre sitt folk og land i fred uten ubehagelige markedsreaksjoner.

Den internasjonale markedsøkonomien virker altså i større grad enn før som en disiplinerende faktor på politiske system med vesentlige svakheter. Sånn sett har politikerne fått svekket sin maktposisjon. Dette er en sunn utvikling som også kan tvinge det politiske systemet til å fungere bedre, både i Indonesia og i Norge. Hvis så ikke skjer, er det i sannhet et velfortjent makttap!

La dette være en utfordring til dem som skal gjennomføre den nye maktutredningen.