Politikk og åpne sår

CANNES (Dagbladet:) Den britiske Labour-politikeren Gordon Brown har sagt at det nå er på tide at England slutter å be om unnskyldning for imperiet. Akkurat det akter ikke Ken Loach (70) å støtte ham i. Den kjente britiske sosialrealisten deltar i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes i år med en film som er laget for å svi. I Irland treffer den sår som fortsatt er åpne. «The Wind That Shakes the Barley» er den poetiske tittelen på en film som er politisk brennbar til tross for at den behandler materiale som er historisk. Men eldre er ikke begivenhetene enn at de fortsatt splitter irske familier. Helst forties de.

BROR STÅR mot bror i Ken Loachs film som har hentet navnet fra et dikt av Robert Dwyer Joyce. «Verre er det å bære skammen av fremmede lenker rundt oss,» heter det, og disse lenkene var som kjent engelske. Filmen foregår tidlig på 1920-tallet, da irske republikanere og nasjonalister deltok i væpnet opprør mot de engelske soldatenes terrorvelde på øya. Særlig i sør var geriljaaktiviteten stor og represaliene grusomme. Kvinner og barn ble mishandlet av «The Black and Tans», som soldatene kaltes, og karrige gårdsbruk ble brent og ødelagt. Brødrene Damien (spilt av Cillian Murphy) og Teddy O\'Donovan (Pádraic Delaney) er sentrale i motstandskampen. Lillebror Damien, som opprinnelig er medisinstudent, krysser en viktig grense den dagen han må henrette en barndomsvenn som har tystet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FILMEN HANDLER om dilemmaet mellom voldsbruk og idealisme. Sommeren 1921 ble det inngått våpenhvile mellom de irske frihetskjemperne og britene. En irsk-engelsk traktat ble undertegnet i desember, der Irland skulle ha begrenset selvstyre med fortsatt lojalitet til den britiske tronen. Trusselen ved ikke å undertegne var «øyeblikkelig og grusom krig» fra britenes side. Damien og Teddy havner på hver sin side i konflikten; en tror på fred og gradvis frihet, den andre på fortsatt kamp til full selvstendighet er oppnådd. Konfrontasjonen er blodig. Det irske filmteamet har alle røtter i et landskap der uavhengighetskrigen fortsatt er et vondt og vanskelig tema. Men det er modent for å eksponeres på det store lerretet for et stort publikum, mener Ken Loach, som tidligere har behandlet andre borgerkriger: Spania i «Land and Freedom» og Nicaragua i «Carla\' Song».

STUDENTOPPRØRET på Den himmelske freds plass i Beijing 1989 er også et åpent sår i vår nære historie. For kinesiske filmskapere har det vært urørlig på grunn av den kinesiske filmsensuren. I hovedkonkurransen på årets Cannes-festival deltar den kinesiske regissøren Lou Ye (41) med en film, «Summer Palace», som han ennå ikke har vist for sensurmyndighetene. For denne lille ulydigheten risikerer han at den blir totalforbudt i Kina. Men det kan også være andre ting som frister de kinesiske sensursaksene her. Filmen er en generasjonsportrett av en gruppe studenter på Beijing Universitet i tiden før og etter opprørene og massakren. Faktisk spenner den over tidsrommet 1987-2003, og Lou Ye bedyrer overfor pressen her i Cannes at 1989 «bare tilfeldigvis var ett av disse åra».

DET MEST BRENNBARE ved denne filmen, sett med kinesiske øyne, er de mange og lange sexscenene. Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass blir bare et bakteppe for et ungdomsopprør som er mye større. Det handler nok delvis om politisk frihet, men mest av alt om brudd med sosiale og psykologiske konvensjoner og tvang. Kinesisk sensur har en tendens til å slå ned på filmer som gir et negativt bilde av dagens Kina, og i Lou Yes film er det definitivt mye syk kjærlighet, nevroser, depresjoner og selvmord. Slikt er som kjent også politikk i noens øyne.