Politikk og kjærlighet

Susanne Pari er debutant, men like fullt en sikker forteller som strekker hånden innbydende ut. Det er lett å gripe invitasjonen og jeg slipper ikke engang hånden hennes når hun leder meg inn i helvete. Da er jeg så glad i personene at jeg blir med, uansett hvor livet fører dem.

«Skjebnefangeren» er en roman om den kompromissløse kjærligheten og en hyllest til styrken den gir. Samtidig er det en roman om internasjonal politikk og nasjonal identitet sett fra individets ståsted. Iranskamerikanske Susanne Pari tilhørte under sjahen, før revolusjonen, den iranske overklassen i likhet med sin hovedperson Layla. Hun har ikke skrevet et innlegg mot Khomeinis Iran eller mot islam. Derimot har hun formulert et opprør mot fanatisme og massesuggesjon, uansett hvilken form fenomenene tar.

Layla, Dariush og hans kusine Mimish har en fargerik og munter barndom i en stor og velutdannet islamsk familie. De er uatskillelige - også igjennom studietida i USA. Begge kvinnene elsker Dariush. Under feriene hjemme i den store villaen blir det klart at familiens overhode, Dariushs bestemor, ønsker å forhindre at hans kjærlighet til Layla slår rot. Layla er, i motsetning til Mimish, for selvstendig. I bestemors øyne er det en trussel som hun gir navnet «vestlig».

Atskillelse

Etter revolusjonen reiser Layla og Dariush i hemmelighet til Iran for å gifte seg. Dagen etter arresterer det militære Dariush og tvangssender ham i krigen mot Irak. Layla havner i en folkemengde klar til å steine tre kvinner som er anklaget for utroskap. Hun kjenner øynene fra Khomeinis vakter på seg og vet at hun må kaste steinen hun har i hånden for å redde seg selv. Blodspruten fra den ene kvinnens hode stopper henne. Hun arresteres som amerikansk spion og kastes i interneringsleir. Kreftene som ønsker å skille de to elskende, slår seg nå sammen. Så var det kanskje sant, det den blinde skjebnefangeren spådde Layla som liten? At de ikke skulle få hverandre.

Felles for de politiske, religiøse og ideologiske sidene av romanen er kunnskap og et befriende fravær av trang til å markedsføre egne meninger. Ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at Pari skildrer historiske begivenheter som hun selv er en del av. Skildringene av de korrupte maktutøverne i Khomeinis voldsregime er nådeløse. Men Pari skiller mellom dem og brorparten av tilhengerne revolusjonen hadde før den kom. De som ble rekruttert fra det fattige flertallet som sjahen overså. Pari river maskene av så vel sjahens som Khomeinis tilhengere. Enhver revolusjon ser som kjent bedre ut innen man ser at den bare har skapt et nytt diktatur med et annet ansikt.

Maktsyke brikker

Ved sitt enkle, men kløktige fortellergrep - å la personene få hver sine kapitler, får Pari fram kontrastrike vinkler. Hun viser personenes private motiver for å støtte et regime. Bestemor, forsvareren av det postrevolusjonære Teheran og en av etterretningsorganisasjonen Mossads undersåtter, kommer sterkt til orde. De utøver begge fanatisme grunnlagt på maktsyk egoisme. Likevel lar Pari oss forstå motivasjonene deres. De er eneherskere i sitt lille univers og en brikke i det store spillet. Slik blir de også bilder på despoter høyere opp på maktstigen.

Oversetter Kari Bolstad har overført det lukt- og smaksterke språket til Pari troverdig. Dariushs yndlingsdrikk kan ikke være laget av noe annet enn honningsøtede melonkuler. Språket som kjærlighetshistorien formidles i har ett bein i himmelen og ett i helvete. Beina står støtt begge steder. Helvetesscenene der Layla tortureres og Dariush springer på landminer er du nødt til å holde ut. Av kjærlighet til personene. Forfatteren går langt, men aldri for langt i disse beskrivelsene.

Mot romanens slutt strammer Pari fortellergrepet og spisser situasjonen så blodomløpet får seg noen ekstra omganger. Å si at historien ender godt, vil være å overdrive. Slutten står så vel i tapets som i gjenforeningens tegn.

Annette Sjursen