Politikk og seerkontakt

CANNES (Dagbladet): Midtøsten er kommet til det glitterbefengte Cannes i form av en israelsk og en palestinsk film i hovedkonkurransen. Helt ulikt går de løs på konflikten i området.

Programmet varter i det hele tatt opp med et par skarpe kanter i år, hvorav amerikaneren Michael Moores pågående, vittige oppgjør med det våpenfikserte USA er det krasseste. Men Elia Suleiman entrer altså festivalen som den første palestiner noensinne. I «Divine Intervention» tar han absurd humor i bruk i skildringen av beleirede områder og menneskene der. Et kjærestepar som stanses av israelske grensevakter ved Ramallah, sender av gårde en diger, rød ballong - påtegnet Yassir Arafats velkjente fjes - og skaper behørig oppstandelse blant soldatene. Suleimans form kan minne om den franske mester Jacques Tatis («Trafic») stillfarende satire over tildragelser i livet.

  • Så spørs det om han kommuniserer, det være seg med juryen eller publikum.
Suleiman liksom lister seg innpå sine seere med en knapp, fåmælt film. Dette i total motsetning til kollegaen fra Israel, Amos Gitao, en gjenganger i Cannes, som etter glimrende «Kadosh» ikke har vært på høyde med seg selv. Årets «Kedma» er lagt til 1948 og følger overlevende fra holocaust i ferd med å ta seg ulovlig inn i Palestina åtte dager før Israel ble en stat. Dette bør et eventuelt publikum vite på forhånd, ettersom Gitao overhodet ikke bryr seg med å levere ut grunnleggende fakta om en komplisert politisk situasjon, men nærmest tramper i vei på pompøst vis.

  • Fra helt annet hold ankommer franske Olivier Assayas («Irma Vep») konkurransen og gir blanke i forbindelsen til forbausede seere.
«Demonlover» er en thriller, hvilket er det eneste sikre som kan sies om denne eksperimentelle omgangen med industrispionasje, digital porno, erotiske lyster og cyberspace, kanskje - i alle fall virkelighetsforflytninger som er så merkverdige at de muligens kan appellere til juryformann David Lynch. Vi får stole på Lynch så lenge vi kan.

  • 47 år gamle Assayas legger i alle fall opp til en ung teknostil på sitt pussige vis.
Hans engelske kollega Michael Winterbottom befinner seg langt mer vel i det ungdommelige med sin lekne, morsomme «24 Hour Party People» om rockens Manchester-bølge i åra 1976 til 1992. Det er et tema Winterbottom entusiastisk gjør tilgjengelig også for folk uten kjennskap til emnet. På samme måte slår den virkelig unge, genierklærte amerikaneren Paul Thomas Anderson ( «Magnolia» ) til med en muntert bisarr komedie om en smårar, småsint salgsmann (Adam Sandler) og hans antakelig første kjærlighet. Anderson er en filmmann av format - han forteller historier i hvert eneste bilde.

  • I likhet med veteranen Abbas Kiarostami, som med digitalkamera serverer ti episodiske fortellinger om iranske kvinneliv - alt filmet i forsetet av en bil.
Han kommuniserer utmerket, enkelt og vakkert med sin «Ten» .