Politikk som ferskvare

Den beste oppskriften på å vinne valg i dag, ser ut til å være å sitte i opposisjon. Våre to forrige regjeringer mistet begge om lag en tredjedel av velgerne sine. En studie av årsaker til regjeringsslitasje viser flere interessante trekk: Vårt rike velferdssamfunn gjør ikke nødvendigvis styring enklere: Troverdighet på viktige velferdssaker ser ut til å være opposisjonens privilegium. Samtidig ser regjeringsslitasje ut til å forsterke seg som følge av at moderne valgkamp foregår på medias banehalvdel.

Regjeringsslitasje er et nytt uttrykk brukt på en gammel trend som blir stadig mer utbredt i vestlige land. Politiske partier søker regjeringsmakt for å gjennomføre sin politikk, men paradokset er at regjeringsmakt koster. Analyser fra en rekke land viser at velgerne nesten konsekvent straffer partier i regjering. I norsk etterkrigstid har eksempelvis 12 av 19 regjeringer tapt stemmer. Dette har flere opplagte forklaringer: Regjeringsdeltakelse legger begrensninger på muligheten for egenmarkering overfor velgerne. Samtidig blir partiene ofte tvunget til å forsvare upopulære beslutninger. Men politisk suksess og fiasko alene utgjør neppe hele forklaringa. De politiske partiene har i dag helt andre vilkår for å skaffe oppslutning om sin politikk, enn for få år siden. En viktig del av dette bildet er en langt mer labil velgerskare, som skifter parti oftere, er mindre lojale og som bestemmer seg senere for valg av parti.

Samtidig vil symptomene på det rike velferdssamfunnet vi lever i kunne bidra til økt misnøye. Flere har beskrevet det paradokset at på tross av Norges gunstige økonomiske situasjon ligger den politiske tilliten såpass lavt som den gjør. Dette er blitt omtalt som «de stigende forventningers misnøye». Selv om vi får det bedre økonomisk og det brukes mer penger enn noensinne på velferdstjenestene, så holder ikke nødvendigvis politikkens resultater tritt med samfunnsborgernes forventninger. «Petroleumspopulismen» gjør ikke nødvendigvis styring enklere. På mange måter er norske politikere inne i en løftespiral, som fører til at ingen regjering vil lykkes med å innfri verken løfter eller forventninger. Den sikreste veien til makt, ser ut til å være gjennom opposisjonstilværelse. I motsetning til regjeringer, trenger ikke opposisjonen å være helhetlig i sine valgløfter. Først når opposisjonen kommer i posisjon, blir mangelen på konsistens avslørt, og man sliter med tilbakebetalinga. Slik kan man hevde at regjeringsslitasje også er et forventningsproblem eller en forventningskrise.

Meningsmålinger viser at velferdsspørsmål har vært svært viktig for velgerne ved de siste valgene. Velferd er et område som alltid kan forbedres, og det er bestandig mulig å peke på områder som ikke fungerer godt nok. Et interessant funn er at opposisjonen ser ut til å ha størst troverdighet på viktige velferdssaker. Eksempelvis mistet Kristelig Folkeparti mye av sin sterke troverdighet på eldreomsorg etter å ha sittet sju år i regjering. I samme periode steg Arbeiderpartiets troverdighet sterkt, et parti som satt i opposisjon og som ble valgvinner i 2005. Også i forhold til skole er den samme tendensen tydelig. Det mest stabile trekket ved sakseierskap til velferdssaker, ser ut til å være at det er opposisjonens privilegium. Regjeringa vil alltid sitte igjen med ansvaret for det som er skjevt og skakt i samfunnet.

Media forsterker alle disse tendensene, med sitt fokus på kritikkverdige forhold og nyheter.

Samtidig er de politiske partiene mer medieavhengige. Positivt fokus på eget parti er avgjørende for løft på galluper, så vel som i valg. Stortingsvalgkampen i 2005 viste at «stø kurs» var et langt mer krevende budskap å formidle enn «ny kurs»: Velgerne ville ha noe nytt.

Mediene har sin egen logikk, som ikke nødvendigvis er forenlig med politikernes. I stor grad jakter de etter nyheter som fenger publikum. Nyhetskriterier og journalistiske medievridningsteknikker er styrende, også for dekning av politikk. Resultatet blir gjerne at nye, spennende og offensive hendelser får mer positiv oppmerksomhet enn det bestående og vante. Det er også en del av medias rolle at fokus flyttes til det som ikke fungerer så godt i samfunnet. Media vil sørge for at makten hele tida vil bli kikket i kortene, noe som kan gjøre makthavernes arbeidsforhold vanskeligere. Media bidrar på den måten til å synliggjøre og forsterke misnøyen med det som ikke måtte fungere i samfunnet. En uintendert konsekvens av dette er at opposisjonen lett kan tjene på medias virkemåte.

Sett fra et medieperspektiv er det ikke tilfeldig at Norge fikk en ny regjering etter det siste stortingsvalget. Inntrykket som fikk feste seg både etter valgkampen og de politiske partienes landsmøter i 2005, var at de rødgrønne var offensive og regjeringsklare, mens den sittende regjeringa slet med intern kiving, kritikk og velgerflukt. Det negative fokuset ble ytterligere forsterket av negative meningsmålinger for regjeringspartiene.

Er det slik at kombinasjonen av nyhetens interesse og regjeringsslitasje favoriserer partier i opposisjon? En slik forståelse tilsier at regjeringsslitasje også er et uttrykk for medieslitasje, fordi det bestående vanskelig kan oppnå så mye positive oppslag som partier i opposisjon.

Regjeringer har en kurs de må holde, de har en stadig skiftende dagsorden å forholde seg til, samtidig som de har løfter å innfri. Opposisjonen derimot, står langt friere til stadig å presentere nye forslag og prioriteringer. Det være seg gratis skolemat, nye arbeidsplasser eller nye visjoner for fattigdomsbekjempelse. Selv ikke attester fra FN om at Norge er verdens beste land å bo i, har hjulpet de styrende i betydelig grad. Dette er medias rolle, men kan også slå annerledes ut for partier i opposisjon. De slipper med å presentere løfter og forventninger, uten å måtte ansvarliggjøres for det de faktisk har gjort.

Det rødgrønne regjeringsprosjektet i 2005 var godt mediestoff, fordi det oppfylte mange sentrale nyhetskriterier. Like viktig var regjeringspartienes betydelige slitasje. Ikke for å underslå at det finnes reelle politiske årsaker til stemningsskifte i opinionen, men medieforsterket regjeringsslitasje vil tjene partier i opposisjon. Et interessant spørsmål er om vi har det så godt i Norge at vi ikke bryr oss om hvem som styrer landet. Det går ikke galt uansett hvem som styrer, og da kan vi like gjerne prøve noe nytt og mer spennende. Kritikk av politikere og partier er, og skal være, en viktig ingrediens i det demokratiske systemet. Det skal imidlertid ikke være sånn at velgerne konsekvent kaster regjeringer fordi de vil ha noe nytt. Det peker mot et samfunn der politikk ikke bare er forbruksvare, men også ferskvare.

Det går en historie om da Sovjetunionens statsminister Nikita Khrustsjov besøkte Norge på begynnelsen av 1960-tallet. Da skal han ha sagt til statsminister Einar Gerhardsen at han ikke forsto Gerhardsens bekymring for valgutsiktene: «Arbeiderne har det jo så godt her i landet». Nettopp derfor, skal Gerhardsen ha svart.

«Ikke for å underslå at det finnes reelle politiske årsaker til stemningsskifte i opinionen, men medieforsterket regjeringsslitasje vil tjene

partier i opposisjon.»