STOR PATOS:  Sylvi Listhaug frykter "godhetstyranniet". Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
STOR PATOS: Sylvi Listhaug frykter "godhetstyranniet". Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Politikk uten følelser

Forviser vi følelsene fra politikken blir den kald, firkantet og farlig. Fornuft og følelser må virke sammen.

Kommentar

Debatten om flyktninger og innvandring beveger seg mot en problematisk deling: Realister står mot idealister. Den politiske konflikten skal omdannes til en fortelling om hvordan kunnskap og rasjonalitet står mot følelser som bare er korrekte. Sist ut er statsråd Sylvi Listhaug (FrP) som med stor patos hevder at det hersker et godhetstyranni i riket. De «gode» (idealistene) pisker innvandringsmotstanderne (realistene) med humanisme og reduserer dermed deres menneskelighet. Og det stopper ikke der. De innvandringsliberale er både grenseløst naive og uten kunnskaper om økonomi og statistikk. Framfor alt er de drevet av følelser, uten tanke på hvilke konsekvenser innvandringen vil få.

Denne delingen er både falsk og farlig. Falsk fordi det følelsesmessige engasjementet ikke er noe mindre i den innvandringskritiske leiren. Under den politisk legitime kritikken av innvandring og islam, finnes også et lag av offermentalitet, hat og fremmedfrykt som bør
bekymre folk som Kjetil Rolness, Jon Hustad og Halvor Fosli. Det er ikke brunskvetting å nevne dette. Problemet er reelt og kan observeres i stor bredde i sosiale medier.

Delingen i realister og idealister er farlig fordi den bygger og sementerer fronter der det er behov for en mer frisinnet debatt. Det gjelder også de innvandringsliberale. Ikke minst må den politiske venstresiden komme ut av sine stivnede posisjoner før ytterliggående innvandringskritikk får en irreversibel folkelig forankring. Uten en ny dynamikk i innvandringens politiske konflikter, vil motsetningene stivne i urokkelige posisjoner, politisk døvhet og flittig bruk av nedsettende merkelapper. Målet er ikke å benekte motsetningene, men gjøre dem fruktbare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På veien dit må begge leire komme opp av skyttergravene og se seg om. F.eks. kan det ikke være noen reell tvil om at et kontinuerlig høyt innvandringsnivå vil påvirke den norske nasjonalstatens identitet, kultur og økonomi. Vi må ha en åpen og kritisk debatt om innvandringens konsekvenser på alle relevante områder. I det inngår også de vanskelige samtalene om religionens plass i samfunnet, og forholdet mellom liberal religionsfrihet og den mørke delen av islam. Vi må konkret gå opp grensene mellom det offentlige og det private, mellom retten til tro og forholdet til andre menneskerettigheter som likestilling og personlig frihet. Det finnes ingen vei utenom.

På den annen side må innvandringskritikerne og motstanderne akseptere at Norge har internasjonale og humanistiske forpliktelser overfor flyktninger. Stengte grenser er ikke noe alternativ. Det er heller ingen vei tilbake til et etnisk eller trosmessig homogent norsk samfunn. Samtidig er det et blindspor å redusere det komplekse innvandringsspørsmålet til talleksersis i økonomi og demografi. Solid kunnskap på disse områdene er helt grunnleggende for enhver politisk forståelse og strategi. Men det er ikke nok. Hva slags samfunn vi vil ha, kan ikke ensidig basere seg på regnestykker om hva som antas å være bærekraftig og derfor må prioriteres. Politikk uten verdier og visjoner, er bare en visnet sidegren av markedsideologien.

Sosiologen Tore Witsø Rafoss, som forsker på debatten etter 22. juli, påpekte tidligere i år - i en artikkel i Morgenbladet - at det er fånyttes å utelukke følelser i politikken. I stedet bør vi spørre hvilke følelser som er politisk produktive. Rafoss peker på at de viktigste politiske følelsene er håp og empati, og at alle store, progressive endringer har vært basert på disse. De sterke følelsene for syriske flyktninger har vært motivert av slik empati. Som Rafoss sier det: «Å latterliggjøre disse følelsene som irrasjonell, moralsk posering er å latterliggjøre det som gir politikken retning og mening».

Når jeg leser Hustad, Fosli eller Rolness finner jeg lite om håp og empati. I den grad slike følelser finnes, er de rettet mot eget folk eller meningsfeller. Et eksempel på det siste er Kjetil Rolness utnevnelse av den ytterliggående islamkritikeren Hege Storhaug til en slags norsk Mor Teresa.

En framtidsrettet innvandrings- og integreringspolitikk kan verken bygge på rene følelser eller forestillingen om økonomiens objektivitet. Humanisme og rasjonell tenkning må forenes. Politikk har tydelige likheter med et fenomen vi kjenner fra medisinen: Uten et virkende hjerte er du hjernedød.