Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Parisavtalen

Politikken har brutt sammen

Utviklingen i den globale klimapolitikken går i feil retning. Samtidig skjer det en rask og markedsdrevet utvikling av nullutslippsteknologi. Norge kan gjøre mer for at klimapolitikken skal drive, ikke bremse, markedsutviklingen.

TODELTE FORVENTNINGER: Vi må ha høyere ambisjoner for egne utslippskutt og bidra til å utvikle nullutslippsteknologi. Samtidig må vi gjøre mye mer for å stoppe utbygging av kull i utviklingsland, skriver kronikkforfatteren. Her taler Erna Solberg under FNs toppmøte i september. Foto: Don Emmert / AFP / NTB Scanpix
TODELTE FORVENTNINGER: Vi må ha høyere ambisjoner for egne utslippskutt og bidra til å utvikle nullutslippsteknologi. Samtidig må vi gjøre mye mer for å stoppe utbygging av kull i utviklingsland, skriver kronikkforfatteren. Her taler Erna Solberg under FNs toppmøte i september. Foto: Don Emmert / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Stig Schjølset, fagsjef i Zero
Stig Schjølset, fagsjef i Zero Vis mer

I dag starter en ny runde med internasjonale klimaforhandlinger under Parisavtalen. Avtalen slår fast at den globale oppvarmingen skal begrenses til godt under to grader, og at man skal tilstrebe en temperaturøkning på maksimalt 1,5 grader. I tillegg må alle land sette sine egne klimamål og lage planer for å innfri disse.

Problemet er at summen av de nasjonale målene ikke er i nærheten av å begrense oppvarmingen til to grader. Derfor har avtalen innebygde mekanismer for å øke ambisjonsnivået over tid. Målet er å utløse en positiv dynamikk langs to spiraler.

Det er to forsterkende spiraler. Den første er politisk. Hvert 5. år, med start i 2020, må alle land revidere sine mål og vurdere om de har mulighet til å gjøre mer. De landene som øker sine ambisjoner, vil legge press på andre om å gjøre det samme. Da kan man få et «race to the top», med stadig høyere klimaambisjoner.

Dette skal forsterkes ved at regelverket i Parisavtalen sørger for nok åpenhet og standardisering til at ambisjonene til ulike land kan sammenliknes og vurderes. Forskere, media og sivilsamfunn kan dermed bidra til å legge press på dem som ikke gjør nok.

Den andre spiralen er mellom politikk og marked. Hvis landene setter stadig mer ambisiøse mål, og følger opp med konkret politikk, vil utslipp vil bli dyrere. Etterspørselen etter nullutslippsløsninger vil øke. Det vil forsterke teknologiutviklingen, slik at kostnadene ved utslippskutt fortsetter å falle.

Når alternativene til fossil energibruk blir billigere, blir det også lettere for landene å sette mer ambisiøse klimamål innenfor rammen av Parisavtalen. Det vil gi en positivt forsterkende dynamikk mellom politikk og markeder for nullutslippsløsninger.

Hva har så skjedd siden Parisavtalen ble vedtatt i 2015? Hovedbildet at den politiske spiralen har brutt sammen, samtidig som utviklingen av nullutslippsteknologi har akselerert.

Mens Obama-administrasjonen spilte en svært konstruktiv rolle i prosessen som ledet til Parisavtalen, har president Trump nå startet prosessen med å melde USA ut av avtalen. Jair Bolsonaro har gjort det klart at Brasil ikke vil respektere sine mål, og Putin har bekreftet Russland er totalt uten ambisjoner i klimapolitikken.

I Kina og India er politikken nølende, og begge landene fortsetter å bygge ut ny kullkraft.

EU er dermed den eneste store utslippsblokken som vurderer å øke ambisjonsnivået for 2030, men det er lite sannsynlig at EU-landene vil bli enige om et slikt steg allerede i 2020.

VENEZIA: Den historiske byen Venezia opplever nå sin verste oversvømmelse på 50 år. Da byrådet skulle stemme over en klimapakke, kom skjebnen med et stikk. Video: CNN Vis mer

På markedssiden er utviklingen motsatt. Kostnadene for fornybar energi fortsetter å falle. Sol og vind blir konkurransedyktig med kull og gass i stadig flere regioner. I transportsektoren blir batterier stadig mer konkurransedyktig med bensin og diesel. I løpet av de neste 5–10 åra kan elbiler bli billigere enn fossilbiler også i innkjøpspris. Da vil utviklingen virkelig skyte fart.

For tungtransport på sjø og vei, og ikke minst luftfart, vil det ta lengre tid før nullutslippsløsninger kan konkurrere.

Men både i energi- og transportsektoren går utviklingen riktig vei. Og det skjer i stor grad på tross av klimapolitikken i mange land. Det er fortsatt større subsidier til fossil energi enn til fornybar. Det gratis å slippe ut klimagasser i de fleste land. Eksisterende infrastruktur og finansieringssystemer er ofte innrettet mot utbygging av fossil energi.

VING: Petter Stordalen kalt hykler etter Ving-oppkjøp. Han sier han vil gjøre Ving og charterturismen mer bærekraftig. Reporter: Trym Mogen. Video: Per Ervland / Dagbladet Vis mer

Når vil det snu? Det er vanskelig å tenke seg et framtidsscenario der verden ikke tar klimaendringer på alvor. Om ikke før, vil skiftet komme når klimaendringene blir så dramatiske at den politiske responsen tvinger seg fram. Når vendepunktet kommer, vil utviklingen virkelig skyte fart. Den positive dynamikken på markedssiden vil akselerere når «systemet rigges» mot fornybar framfor fossil energi. Da kan endringene skje mye raskere enn vi forestiller oss.

Men hva gjør vi i mellomtida? I dagens bilde er det akutt behov for land som går foran og viser at det er mulig å rulle ut nullutslippsteknologi i alt fra transportsektoren til prosessindustrien, samtidig som man bevarer konkurransekraft i økonomien. Jo flere land som bidrar til å utvikle nullutslippsløsninger, jo større mulighet er det for at de store landene kommer etter. Selv små land som Norge gjøre en forskjell.

I tillegg må rike land bidra mye mer for å legge til rette for at utviklingsland bygger fornybar energi i stedet for kull. Her har Norge en unik mulighet til å bidra gjennom vår kapital og kompetanse. Vi kan ikke forvente at land med raskt voksende energibehov skal velge bort kull som en del av sin energimiks. Men siden fornybar energi er konkurransedyktig i stadig flere markeder, kan man ofte tippe vekten i riktig retning med en relativt beskjeden innsats.

Fornybar energi har en høy investeringskostnad, men vil levere billigst strøm når investeringen først er gjort. Det er derfor behov for ordninger som kan fordele risiko og redusere kapitalkostnadene. For hvert kullkraftverk som stanses unngår man millioner av tonn med CO₂ i kraftverkets levetid. Samtidig kan norske selskaper etablere seg og bygge sol- og vindenergi både på land og offshore i markeder som vil ha enorm vekst i åra framover.

Forventningene til Norge er derfor todelt. Vi må sette høyere ambisjoner for egne utslippskutt og bidra til å utvikle og få ned kostnadene på nullutslippsteknologi. Samtidig må vi gjøre mye mer for å stoppe utbygging av kull i utviklingsland.

Det siste inkluderer en åpen diskusjon av hvordan Oljefondets investeringer kan brukes mer strategisk for å bidra til utbygging av fornybar energi i land med voksende energibehov.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media