BRUDD: I denne kronikken annonserer Synne Øverland Knudsen at hun forlater Team Me på grunn av uenighet om kandidaturet til Statoil-stipendet som deles ut på Bylarm i februar.  Foto: Sjur Stølen
BRUDD: I denne kronikken annonserer Synne Øverland Knudsen at hun forlater Team Me på grunn av uenighet om kandidaturet til Statoil-stipendet som deles ut på Bylarm i februar. Foto: Sjur StølenVis mer

Politikken som forsvant med pengene!

STATOIL-STIPENDET: Ved årets nominasjon var jeg og bandet mitt, Team Me, så uenige om de politiske aspektene ved stipendet at jeg til slutt trakk meg. Under Bylarm spiller jeg ikke lenger i Team Me.

Audun Vinger skriver i DN 4.januar om en «alle skal med»-mentalitet i norsk musikkbransje. Artister mister sin særegenhet og blir like i et ønske om å tekkes mediekjøret.

Det er åpenbart at Vinger mener at et ansvar ligger på artistene for å være kritiske, mer kritiske. Men det er mer utydelig hva han konkret mener de bør gjøre, som når han etterlyser artister som sier «Hold kjeft, drittkjerring» til Ingrid Olava og Maria Mena. Mener han at disse to artistene er dårlige, for på den måten understreke et poeng om estetisk kveling i norsk musikkbransje - ved at artister med lav musikalsk kvalitet får bred oppmerksomhet uten at noen tar til motmæle? Eller sikter Vinger til den eneste likheten mellom artistene, slik jeg ser det, (kvinnelighet til side) at ingen av dem i særlig grad har stått i opposisjon til noe?

Mens Maria Mena lager «hudløs, men koselig musikk», mottok Ingrid Olava Statoil-stipendet i forbindelse med Bylarm 2010. Vinger etterlyser punk, han etterlyser kritiske artister i opposisjon mot samfunnet, men kanskje først og fremst mot hverandre - for på den måten unngå å høres like ut. Først sånn kan musikk-Norge bli nyskapende og unikt.

I begge tolkninger av Vinger, mener jeg fokuset er feil. Kritikk som går direkte på artistene, estetisk eller moralsk, utgjør ikke et grunnlag for en fruktbar musikkultur. Slik jeg ser det, burde det å lage annerledes musikk og å skrive gode, analytiske (selv subtile) tekster anses for å være opposisjonelt i seg selv. Det kan derimot virke som at Vinger mener denne typen annerledes musikk ikke finnes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et viktig poeng Vinger med dette overser, er den filtreringen som allerede har funnet sted når musikere trer inn i konseptet «artist med ambisjoner». Allerede fra stadiet hvor musikk blir plukket opp av NRK Urørt, melder bookingbyråer, plateselskaper og andre representanter for musikkbransjen sin interesse, og gjennom sine velmenende råd og bedriftsøkonomiske tankegang blir musikken allerede på dette tidspunktet et investeringsobjekt. Dette skaper tidlig en illusjon om avhengighet, der artister blir fanger av sine egne ambisjoner og får valget mellom å akseptere spillet eller forlate håpet om å nå ut med kunsten sin.

VANT: Team Me vant prisen Årets popgruppe under utdelingen av Spellemannprisen 2011 i Folketeatret forrige lørdag. Øverland Knudsen skjult bak til venstre. Foto: Fredrik Varfjell / Scanpix
VANT: Team Me vant prisen Årets popgruppe under utdelingen av Spellemannprisen 2011 i Folketeatret forrige lørdag. Øverland Knudsen skjult bak til venstre. Foto: Fredrik Varfjell / Scanpix Vis mer

I så måte har Vinger et poeng i sin spissformulering om «artister som gisler av underholdnings-Norge». Men konsekvensene av den bunnløse kommersialiseringen stikker dypere enn estetisk forflatning, slik Vingers poeng synes å være. Kanskje bør man heller snakke om en politisk forflatning?

Ved årets nominasjon til Statoil-stipendet, på 1 000 000 kroner, var jeg og bandet mitt, Team Me, så uenige om de politiske aspektene ved stipendet at jeg til slutt trakk meg fra bandet da nominasjonen var et faktum. Under Bylarm spiller jeg ikke lenger i Team Me.

Valget jeg tok, var inneforstått med at det ikke kom til å gi store ringvirkninger. Jeg kommer til å bli borte i tilnærmet usynlighet, mens Team Me kommer til å leve videre. Sånn blir bandet ikke annet enn en understreking av Vingers poeng, selv om jeg ikke har noen forutsetning for å si hva Vinger mener spesifikt om stipendet. Når alt kom til alt kom mine innvendinger mot stipendet til kort mot de resterende Team Me-medlemmenes ønske om å gjøre musikken til et levebrød.

Poenget mitt er at de kritiske stemmene Vinger etterlyser ikke er fraværende. Problemet er at de stemmene som når overflaten allerede har gått igjennom et filter. En nominasjon til Nordic Music Prize, prisutdelingen han selv trekker fram som grunnlaget for sin analyse, er i seg selv et bevis på at man har fått medienes anerkjennelse. Og medienes anerkjennelse får du ikke uten å la deg polere.

På denne måten gravlegges den opposisjonelle, den politiske, den interessante artisten, og det er dette som er det virkelige problemet. Det er det vi bør være mer kritiske til. Dette er også langt mer interessant og viktig enn hva vi eventuelt synes om selve musikken til Ingrid Olava og Maria Mena. Men Vinger har rett i å snakke om dette. Vi bør snakke. Om estetikkens gravferd. Om grunnleggingen av dobbeltmoralens nødvendighet.

Team Me i februar i fjor: Foran ser vi Marius Drogsås Hagen og Synne Øverland Knudsen. Bak f.v. Simen Sandbæk Skari, Anders Magnor Killerud, Bjarne Alexander Ryen Berg, Uno Møller Christiansen. Foto: Anders Grønneberg
Team Me i februar i fjor: Foran ser vi Marius Drogsås Hagen og Synne Øverland Knudsen. Bak f.v. Simen Sandbæk Skari, Anders Magnor Killerud, Bjarne Alexander Ryen Berg, Uno Møller Christiansen. Foto: Anders Grønneberg Vis mer