FEIL FOKUS: På klubbkontoret på verftet er det ingen som bryr seg om de «svenske tilstandene» mediene er fulle av, skriver Jonas Bals. Foto: NTB scanpix
FEIL FOKUS: På klubbkontoret på verftet er det ingen som bryr seg om de «svenske tilstandene» mediene er fulle av, skriver Jonas Bals. Foto: NTB scanpixVis mer

Arbeidsliv:

Politikken som forsvant

Vi er blitt et land der det finnes masse uløste oppgaver som skal utføres. Et steinkast unna i et kjellerrom sitter det ungdommer som spiller Playstation og føler at det ikke er plass til dem.

Meninger

Spaltist

Jonas Bals

er 13. kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo og rådgiver for Jonas Gahr Støre.

Siste publiserte innlegg

Denne uka besøkte jeg et av de store verftene på Vestlandet. Som så mange andre bedrifter i området har de ansatte der vært gjennom tøffe runder med innsparinger og kostnadskutt de siste årene.

Mange har blitt permittert eller mista jobben. Etter tre moderate lønnsoppgjør og en lang periode med lav kronekurs er situasjonen endelig i ferd med å snu. Nye oppdrag kommer inn – og det trengs folk på verftet igjen.

Blant annet trenger de 40 malere til å utføre overflatearbeid. I en region der mange unge står utenfor arbeidslivet skulle man tro dette var en gylden mulighet til å sikre dem en jobb og en fremtid.

Men den gang ei. Over vafler og en kopp kaffe inne på klubbkontoret får jeg høre at bedriften henvendte seg til det lokale NAV-kontoret. Svaret derfra var at de ikke fant noen malere i systemet sitt.

Enden på visa blir i stedet at verftet henter inn ufaglærte arbeidere fra utlandet. Det er ganske enkelt – og ganske billig. I alle fall på kort sikt. Men hva med samfunnsøkonomien i dette? Det hadde selvsagt kostet litt dersom NAV og bedriften sammen skulle stablet noe slikt på beina, og noen av ungdommene ville det sikkert krevd litt å overtale. Men tenk hva både de og samfunnet ville tjent – og hva det ville betydd for den enkelte ungdommen!

«Med litt midler kunne vi utdanna dem her», forteller klubblederen meg. «Vi har gjort det før, det krever ikke all verden. Litt tilrettelegging, en prosjektleder – og at noen stiller krav til ungdommen. Det er ikke greit å sitte foran Playstation når det er jobb å få!»

«Gjør din plikt og krev din rett.» Det slagordet har prega arbeiderbevegelsens faner siden den ble til. Bevegelsen ble stor og sterk fordi den stilte beinharde krav – men også fordi den stilte opp. Lenge før det ble et valgkampslagord sa vi at «alle skal med» – og at de som trenger en hjelpende hånd, skal få det.

Men hva slags hjelpende hånd får man egentlig i dag? I denne valgkampen har jeg møtt medborgere – eller «velgere» som de kalles i august og september annethvert år – fra Arendal i sør til Narvik i nord. Mange av dem jeg har møtt har opplevd arbeidsløsheten på kroppen de siste tre årene. Når jeg spør hvordan de har opplevd møtet med NAV, har svaret altfor ofte vært omtrent sånn: Det virker ikke som om de ser det som sin oppgave å få folk i arbeid lenger.

Det kan kanskje høres ut som en overdrivelse, men er dessverre ikke det. Høyre-Frp-regjeringen har gått inn for at bemanningsbyråene får en større del av ansvaret for arbeidsformidlingen, noe Fellesforbundet tydelig advarte om at ville «svekke de svake». Arbeidsløse ungdommer, offshorearbeidere og ingeniører har fortalt meg hvordan de på NAV har fått en liste over en håndfull bemanningsselskaper, med beskjed om å registrere seg hos minst tre av dem. Så er det bare å sette seg ned og vente på oppdrag.

Den sørgelige sannheten er at Norge ikke lenger klarer å løse en av de meste grunnleggende oppgavene vi har som samfunn: Å legge til rette for at alle skal kunne få seg en utdanning og et arbeid å leve av. Vi er blitt et land der det finnes masse uløste oppgaver og arbeid som skal utføres, et steinkast unna kjellerrom der det sitter ungdommer som spiller Playstation og føler at det ikke er plass til dem. De uløste oppgavene henter vi i stedet folk fra utlandet til å løse.

Sånne ting kunne denne valgkampen handlet om. I stedet har handlet om meningsmålinger, og om en tidligere PR-rådgiver fra First House som har snurret et samlet norsk pressekorps rundt lillefingeren sin. Et pressekorps som noen måneder før var sjokkerte over hvordan Donald Trump kunne dominere nyhetsbildet så fullstendig at han endte opp med å bli president i USA.

På klubbkontoret på verftet er det ingen som bryr seg om de «svenske tilstandene» mediene er fulle av. Til gjengjeld er de bekymra for de amerikanske tilstandene. Ikke bare i mediene, men også i arbeidslivet: En organisasjonsgrad som er på vei ned, og som i noen bransjer er blitt like lav som i USA.

De tillitsvalgte på klubbkontoret river seg i håret over hvordan det nærmest er blitt umulig å få mediene til å interessere seg i det som angår medlemmene deres: At alle skal ha en trygg jobb med en lønn å leve av. At også sliterne i arbeidslivet får noen gode år som pensjonister. At vi skaper en fellesskole der arbeidernes barn møter direktørens barn. At vi har en sykelønn fra første dag ikke bare for «funksjonærene», som alltid vil være sikret, men også for arbeiderne.

Valgkampen 2017 har ikke handlet om sånne temaer. Det kan vi selvsagt skylde på de tillitsvalgte og medlemmene deres for – kanskje burde de holdt seg med en kommunikasjonsavdeling, eller kjøpt tjenester fra First House. Men vi bør også være ærlige nok til å si at mediene har sin del av skylda. «Jeg trodde valgkamp skulle handle om politikk,» sa en ung, uføretrygda mann jeg kom i snakk med på stand. «Men jeg får ikke øye på den».

De siste ukene har jeg stadig oftere tenkt tilbake på den amerikanske valgkampen. På personfokuset, på drittpakkene – men også på hvordan nyhetssendingene nærmest tok pause og overlot ordet til Trump hver gang han åpnet munnen, i fascinasjon og forventning til hva han nå ville finne på. Jeg husker at jeg tenkte: «Sånn er det heldigvis ikke her». Nå er jeg neimen ikke sikker lenger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook