Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politikkens bakmenn

De gjemmer seg bak en faglig og professoral kappe, og er således uangripelige, men er i virkeligheten Norges mest innflytelsesrike yrkesutøvere, skriver Stein Aabø.

SKJULT MAKTHAVER: LOs sjeføkonom, Stein Reegård, er en av få, men innflytelsesrike samfunnsøkonomer. Studenter som vil ha innflytelse, bør studere samfunnsøkonomi, mener han.
SKJULT MAKTHAVER: LOs sjeføkonom, Stein Reegård, er en av få, men innflytelsesrike samfunnsøkonomer. Studenter som vil ha innflytelse, bør studere samfunnsøkonomi, mener han. Vis mer

Det er en yndet sport å anklage statsminister Jens Stoltenberg for å være sosialøkonomisk nerd som leder en regjering uten dristige visjoner. Men som Stoltenberg selv uttrykte det under markeringen av Aps 125-årsjubileum denne uka: «Verdenshistorien er full av dristige, men mislykkede visjoner. Visjonene er bare viktige om de kan omgjøres til virkelighet.»

Det er her økonomene kommer inn. Det er de som er festbremserne. De bringer de luftigste visjoner ned på bakken og oversetter dem til skrekkinngytende milliardbeløp. De kan prisen og samfunnsnytten på alt, på nyfødte, på innvandrere, på arbeidstakere i offentlig og privat sektor, på aldersforskyvninger i befolkningen og på altfor løfterike budskap. De regner ut om politikken kan gjennomføres i praksis.

Før ble de kalt sosialøkonomer. De satt med sine briller og modeller og sørget for at festen ikke tok helt av. De het Erik Brofoss, Odd Aukrust, Knut Getz Wold, Petter Jacob Bjerve, Eivind Erichsen, Ragnar Frisch, Leif Johansen, Trygve Haavelmo, Hermod Skånland og andre kjekke navn. De var sentralbanksjefer, departementsråder, ekspedisjonssjefer, finansministere, sjefer i Statistisk sentralbyrå, professorer og nobelprisvinnere. De var alle premissleverandører for de regjeringer de på ulikt vis har tjent. Og de må alle tilskrives noe av æren for at norsk økonomi er best i verden og at bakruser som har rammet oss ikke har vært dødelige. Og for så vidt også skylda for ting som ikke har gått som forventet.

I dag heter de samfunnsøkonomer. Vi ser dem daglig i finanspressen. Øystein Olsen, Ådne Cappelen, Steinar Strøm, Steinar Holden, Hilde Bjørnland, Kalle Moene, Karen Helene Ulltveit-Moe, Øystein Dørum, Harald Magnus Andreassen. De er makroøkonomer (som blir intervjuet av andre makroøkonomer som kjenner stammespråket) og ser gjerne tingene i en større helhet enn bedriftsøkonomer, som på den annen siden gjerne tjener mer penger og kanskje har det morsommere. 

Universitetet i Oslo har klekket ut mange av disse. Noen av dem er i dag professorer som veileder nye generasjoner inn i begreper som de fleste av oss har problemer med å forstå: «Frontfagsmodellen» og «Handlingsregelen» er imidlertid mer enn begreper. De er styringsverktøy som senker himmelens tak ned mot det jordiske.

Flere av disse professorene benket seg denne uka i Auditorium 1 på SV-fakultetet på Blindern for å høre hvordan en nestor i samme laug, LOs sjeføkonom Stein Reegård, motiverte nye studenter som står i startgropa for nettopp å bli makroøkonomer. En del av gjesteforelesningen kan oppsummeres i to punkter: "Vil dere bli rike — sats på noe annet. Vil dere ha innflytelse på samfunnsutviklingen — følg med!"

I begynnelsen, fra 1814 og framover, var det juristene som dominerte samfunnsutviklingen. De var embetsmennene i embetsmannsstaten. Først etter den andre verdenskrig kom økonomene med full tyngde. En krigsherjet verden, med dårlige erfaringer fra mellomkrigstidas økonomiske kriser, skapte behov for planøkonomi og fast styring. I 1947 kom det første nasjonalbudsjettet. Året etter produserte Finansdepartementet det første langtidsprogrammet for perioden 1948-52, opprinnelig som et dokument til OEEC. Etter denne fireårsperioden ble det fast praksis.

I sosialøkonomens gullalder ble Norge styrt med jernhånd. Økonomene inntok kommandopostene like under landets politiske ledelse og behersket det Reegård kaller samfunnets operativsystem. De hadde en innsikt som de færreste politikere hadde. De var relativt få og hadde stor makt og innflytelse. Slik er det også i dag. Men juristene har gjenerobret noe av sitt tapte terreng, blant annet som følge av EØS-avtalen.

Samfunnsøkonomene utøver ikke lenger sin makt i det skjulte. Mange av dem har trådt inn på den offentlige arena. Vi vet hvem de er. De leder offentlige utvalg og leverer innstillinger. De har ikke sjelden rollen som prøveballonger. Av og til blir de skutt ned av politikerne som oppnevnte dem. Andre ganger ikke. Når det gjelder spørsmål om boligbeskatning har politikerne vendt det døve øret til. Når det gjelder bruken av oljepenger, har sosial- og samfunnsøkonomene hatt betydelig gjennomslag. Steinar Strøm publiserte alt i 1974 en faglig fundert artikkel om dette. Og han ble læremesteren til Jens Stoltenberg og flere andre av de aktive samfunnsøkonomene. Odd Aukrust lanserte frontfagsmodellen, som arbeidslivets parter, inklusive regjeringen har fulgt i alle år siden. Samfunnsøkonomene har utvilsomt større innflytelse på norsk politikk, enn «venna til Jens». De er bare litt mer diskret plassert i eliten.
  

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media