HVEM ER HAN? Vladimir Putin omgitt av statens prakt i Kreml. Foto: REUTERS/Juri Kotsjetkov/Pool/File PhotoNTB/Scanpix
HVEM ER HAN? Vladimir Putin omgitt av statens prakt i Kreml. Foto: REUTERS/Juri Kotsjetkov/Pool/File PhotoNTB/ScanpixVis mer

Politikkens joker og paradoks

Den russiske presidenten innbyr til karakteristikker. Putins aggresjon i Ukraina, brutalitet i Syria, popularitet hjemme, diplomatiske makt, og vilje til å spille høyt, preger vår tid. Han er politikkens joker og paradoks.

Kommentar

Selv om han er synlig overalt, så er den russiske presidenten, Vladimir Putin, den store ukjente i internasjonal politikk. Han annekterer Krim, og bryter internasjonal lov, som om det var hans selvsagte plikt. Han dukker opp og endrer krigs-spillet i Syria, og beskyldes av USA og Storbritannia for å ha skutt mot en hjelpekolonne under FN-flagg på vei til Aleppo. Han bryter seg inn i - ifølge amerikansk etterretning - Det demokratiske partiets datasystemer, og bli en del av den amerikanske valgkampen. Og han rasler med atomvåpen, ved å minne om at Russland er en atomsupermakt, på en måte ingen amerikansk eller russisk leder har gjort siden Kubakrisen i 1962.

Bare de siste ukene har han plassert mellomdistanseraketter som kan føre atomvåpen i Kaliningrad midt i Europa, ved grensa til Litauen og Polen. Hans eneste hangarskip, Kuznetsov, er flaggskipet i en konvoi på vei til Syria, for å understreke støtten til despoten Bashar al-Assad. Og stjerna i hans propagandaapparat, Dmitrij Kiseljov, truer med at «skamløs vestlig adferd» kan få «kjernefysiske konsekvenser», og at «hvis kamp er uunngåelig, så må man slå til først».

Skal vi være redde nå, etter at Norge skal ha 300 amerikanske soldater plassert på Værnes, og etter at nordområdene og Arktis er et område der konfrontasjonen spisses mer enn andre steder? Egentlig ikke. Selv om både handlinger og ord framstår som aggressive, så er ikke militær konfrontasjon med Vesten en del av Putins dagsorden. Det er mange grunner til det, men den grunnleggende er at Russlands økonomi er en tidel av USAs, og bare tre ganger så stor som lille Norges.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Putins Russland er altså ikke ting alltid slik de ser ut. I utenrikspolitikken er aggresjonen større enn musklene. Putin vil gjerne bokse i tungvektsklassen, med USA, men han må finne seg i å ikke være mer enn en økonomisk lettvekter. Men heller ikke i innenrikspolitikken er ting alltid slik de ser ut. Politiske valg holdes ikke for at velgerne skal ha reelle alternativer til makt, slik det er i virkelige demokratier. «Opposisjonspartier» er til og med etablert av Kreml for å skape et inntrykk av mangfold, slik Rettferdighetspartiet ble i 2006.

Heller ikke når Russland skal vise seg fram med smørsida opp, som under vinter-OL i 2014, var ting slik så ut til å være. Under Putins til da fremste propagandashow administrerte de hemmelige tjenester et statlig organisert juks. Gjennom hull i veggen ble reagensrør med russiske utøveres tisseprøver byttet ut, og erstattet med urin som ikke var påvirket av dop. Igjen var kalkulert og organisert bløff en del av det politiske showet OL var, og Russland fikk flest gull, slik den politiske bestillingen til det som var Putins veldig personlige OL var. Det er noe umiskjennelig sovjetisk over alle ting som ikke er slik de ser ut. Men ikke bare. Det er også Tsar-Russlands selvbilde som kommer til syne i Putins Russland. Det er ønsket om en sterk stat vi ser. Og et ikke-transparent samfunn gjør muligheten for å bløffe større.

Men det er helt feil å beskrive Putins Russland som et prosjekt for å re-sovjetisere Russland. Putins prosjekt er et annet. Det er gjenreisingen av den russiske staten, der ideologien er patriotismen bygget rundt seieren over Hitler-Tyskland under 2. verdenskrig, russisk ortodoksi, og ideologisk konfrontasjon med Vesten, som er Putins ny-gamle vin. Helt sentralt i det putinske byggverket er to gamle sovjetiske kjenninger, nemlig sikkerhetspolitiet og en propaganda som er mer forførende enn den var i sovjet-tida. FSB, KGBs arvtaker, har en politisk kontrollfunksjon, og holder opposisjonelle i sjakk, og propagandaen er mye mer sofistikert enn den sovjetiske.

Men Russland - hvis vi velger å være edrulige - er langt fra noen terrorstat som under Stalin, eller et totalitært diktatur som under Bresjnev. Dagens unge russere har friheter som deres foreldre og besteforeldre bare kunne drømme om. Dagens russiske middelklasse reiser, har et vestlig forbrukermønster, og en personlig frihet som var utenkelig for generasjonene før dem. Dette er friheter som settes høyt, og som middelklassen ikke vil miste. Derfor er det også modererende krefter i det russiske samfunnet. De er under krigsretorikken og aggresjonen i Ukraina og i Syria. Bare for å minne om det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook