Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politikkens paradokser

DE SISTE MÅNEDENE

har jeg jobbet med å skrive en bok om fag og politikk. Det har vært en spennende oppgave, ikke minst fordi jeg under arbeidet oppdaget hvor morsom politikken er - når man er ute av den. Det er bare ett av politikkens mange paradokser.

La meg begynne med det mest alvorlige paradokset. Politikk handler om hver-dagen for hver av oss. Den handler om trygghet for arbeid og inntekt, om skoler og barnehaver og eldreomsorg, om rettsikkerhet og forsvar, om veier og kollektivtransport, om vern om natur og klima. Hver dag fatter politikerne beslutninger som griper direkte inn i livene våre. Man skulle tro at dette var noe alle var levende opptatt av og engasjert i. Allikevel opplever vi at nesten 40 prosent av innbyggerne er så uinteressert at de ikke engang gidder å stemme når det er valg, og av de resterende 60 prosent er det etter alt å dømme et flertall som ser på politikk som noe som i beste fall er halvgod underholdning.

Hvorfor er det slik?

NOE AV FORKLARINGEN

ligger i politikkens indre logikk. Små saker har en tendens til å fortrenge store, kampen om posisjoner blir ofte viktigere enn viljen til å utnytte posisjonene når man først har fått dem, konkurransen om velgerne fører til at forskjellene mellom partiene blir utvisket, og behovet for kompromisser og koalisjoner gjør at selv de mest prinsippfaste politikere ofte fremstår som hestehandlere. Alt sammen bidrar til at mange velgere misoppfatter politikken som en lek.

Enkelte sider av det jeg her kaller politikkens indre logikk er generelle og uavvendelige konsekvenser i et demokrati. Det gjelder f.eks. utviskingen av forskjellene mellom partiene. At partiene trekker mot sentrum på høyre-venstreaksen er like uavvendelig som at avisene jakter på de samme førstesideoppslagene, som at bensinstasjoner samler seg i klynger, og som at man kan lete byen rundt etter en minibank for så å finne tre-fire stykker innenfor en radius på hundre meter. Det paradoksale i Norge er ikke at Høyre og Arbeiderpartiet over tid er blitt så like at det ikke er plass til andre partier mellom dem. Det paradoksale er at SV og Fremskrittspartiet så lenge har holdt seg ute på fløyene. Nå er imidlertid også begge de på rask marsj mot sentrum.

AT PARTIENE,

som av en usynlig hånd, trekkes inn mot sentrum på høyre-venstreaksen, betyr imidlertid ikke at de behøver fremstå som kloner i andre henseender. Velgerne er mer forskjellige idag enn noengang før - i utdannelse, interesser, livsstil og samlivsformer - og det er ingenting i veien for en tilsvarende differensiering mellom partiene selv om de ligger nær hverandre langs den politiske hovedaksen. Det ville bidra til å styrke den politiske interessen om partiene gjorde mer ut av mulighetene til profilering og merkevarebygging i det vell av saksområder som ikke dreier seg om den tradisjonelle høyre-venstrekonflikten.

Det er også uavvendelig at mye av politikken dreier seg om forlik og kompromisser. Skal demokratiet fungere, må det skapes flertall fra sak til sak. Uten varig flertall for noe enkeltparti forutsetter det kompromisser. Da trenger vi politikere som behersker det politiske håndverket, og den folkelige betegnelsen på det er nettopp hestehandel. Det er et paradoks i seg selv at den mest nødvendige egenskapen en politiker må ha om det norske demokratiet skal fungere, samtidig er den mest utskjelte.

EN AV GRUNNENE

er trolig at hverken partiene eller enkeltpolitikerene tar eierskap til kompromissene. Mye av politikken handler om å gi inntrykk av at forskjellene er større og konfliktene dypere enn de faktisk er. Som følge av det gir man inntrykk av at de nødvendige kompromissene nærmest er å anse som nederlag. Man glemmer at det i seg selv kan bidra til politikkforakt.

Det er heller ikke slik alle deler av den indre logikken er ønskelige eller uavvendelige. Kampen om posisjoner er et godt eksempel. Mange synes å tro at posisjon er synonymt med makt. Det motsatte er nærmere sannheten. Er man opptatt av posisjon, blir man med nødvendighet redd for å bruke den makten som posisjonen kunne gi, i frykt for å miste posisjonen igjen. Det er bare hvis man ikke er opptatt av posisjonen i seg selv at man reelt sett har makt.

Vellykket politikk krever vilje til makt, og det er det samme som ikke å være opptatt av posisjon. Når norsk politikk er kommet i miskreditt hos store velgergrupper, tror jeg hovedgrunnen er at viljen til makt er blitt borte. Siden begynnelsen av nittitallet har vi hatt regjeringer som har administrert samfunnet på en grei måte, men som ikke har hatt klare nok tanker om hva de vil med det norske samfunnet og sterk nok vilje til å styre. Det er karakteristisk at politisk journalistikk etterhvert nesten bare handler om posisjoner: Hvor lenge vil regjeringen overleve? Hvilke partier er i medvind og motvind? Hvilke statsministerkandidater er mest populære? Hvilke statsråder er modne for utskiftning? Hva er sannsynlige regjeringskonstellasjoner etter neste valg? Slike spørsmål er morsomme og interessante, men de bidrar ikke til å styrke politikkens anseelse.

Jeg er ikke den rette til å vurdere om den sittende regjering hører hjemme i samme kategori. Personlig mener jeg naturlig nok at den er et unntak, men ingen er en god dommer av noe man selv har vært deltager i.

FRYKTEN FOR Å MISTE

posisjon avler også frykt for å bli upopulær. Det gjør i sin tur at man blir var for medieoppslag og småsaker. Med det degenerer politikk til brannslukning, og i frykt for å støte noen omformes selv store og viktige saker til spørsmål om teknikaliteter. Et godt eksempel er spørsmålet om grensene for det offentliges ansvar - et spørsmål som i den politiske debatten etterhvert er omformet til et rent teknisk spørsmål om hensiktsmessigheten av konkurranseutsetting.

Jeg tror at politikere blir upopulære av forsøkene på å gjøre alle til lags. Erna Solbergs kometkarriere, fra anonym stortingspolitiker til partileder og høy-profilert statsråd, skyldes langt på vei nettopp at hun er klar og uredd i det hun sier.

Vilje til makt handler også om vilje til å styre embetsverket. Vi har et faglig sterkt og lojalt embetsverk i Norge, men det forhindrer ikke at Sir Humphrey lever også hos oss. En av de dyktigste medarbeiderne i mitt departement sa en gang at det var tre typer statsråder: De som prøver å ta styringen (legg merke til ordet «prøver»), de som aksepterer at embetsverket styrer og gjør det beste ut av situasjonen, og de som aldri forstår hva som egentlig foregår. «Den siste gruppen er den verste,» la han til.

DETTE BETYR IKKE

at politikerne skal overstyre embetsverket. Langt derifra. De må imidlertid gjøre det klart at politiske prioritering er politikernes sak, at reformer skal være noe mer enn ny innpakning, og at utålmodighet er en dyd. Først når dette er forstått og akseptert, kan man få en konstruktiv samhandling mellom embetsverk og politisk ledelse.

Det er lett å bli fanget i en politisk logikk der media setter agendaen, embetsverket styrer og politikerne bare leker stolleken. Skjer det, er det imidlertid ikke systemets, medias eller embetsverkets skyld - det er partiene og enkeltpolitikerne selv som i så fall har valgt å la seg fange av en logikk som nok er besnærende, men som på ingen måte er uavvendelig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media