Politikkens PR-moral

Når en samlet norsk politikerstand bekymrer seg for egen troverdighet utfra bruk eller ikke-bruk av PR-byråer, er det på tide å bringe inn psykologien.

FORLEDEN UTSPANT det seg et norgesmesterskap i dobbeltmoral, eller kanskje det kun var et kretsmesterskap i forvirring. Her vant KrF en knepen seier foran Høyre, tett fulgt av en sjelden unison politisk enighet om at PR-byråer er vi i mot. En større saksenighet er ikke oppnådd siden Fellesprogrammet i 1945.

Generalsekretær i KrF sa til nettavisen Propaganda at partiet ikke brukte PR-byråer fordi «det har med partienes og politikkens troverdighet å gjøre». Utsagnet blir ivrig forsterket av journalistens oppsummering: «Rykter om spindoktorer som vrir og vrenger både på politiske budskap og sannheten har tydeligvis fått partiene til å sky offentlig omgang med PR-rådgiverne».

Kampanjesjefen i Høyre, Nordan Helland, vil ikke helt vedstå seg at han har syndet ved et par anledninger (men det skal sannsynligvis aldri gjenta seg): «I min tid har vi ikke brukt PR-byrå, vi har kjøpt helt minimalt med rådgivning. Vi har brukt Jan Erik Fåne personlig, men ikke som PR-byrå» Ja, det var da inderlig godt kan man kanskje tilføye. At det var Fåne personlig, og ikke som PR-byrå. Vel, kan man da si; Her har PR-byråene en utfordring. Om det er slik at man formelig kappes om å være den reneste i klassen, og vinneren blir den som tar størst avstand, da har min herlige bransje et problem. Og ingen bransje med vettet i behold unnlater å ta sånt på alvor. Som selgere av kompetanse om å flytte budskap ut til publikum, er norske partier naturlig nok en viktig kundegruppe, og når denne gruppen ikke for sitt bare liv tør «innrømme» at de av og til søker hjelp, har vår bransje en utfordring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DENNE PROBLEMSTILLINGEN er særnorsk. I våre naboland er det like naturlig å bruke pr-byråer, som det er å bruke advokat eller regnskapsfører. Det som imidlertid gjør dette oppslaget så intenst latterlig er den sjeldne hellige allianse av enighet mellom en samlet politikerstand og en representant fra journalistikken. «Endelig fant vi ett punkt sammen der vi kan dyrke en felles fiende!»

Den underliggende påstand er at PR-byråene gjør noe med selve produktet, altså at det å slippe en informasjonsrådgiver over stokken er det samme som å bli hypnotisert og lurt til å forandre sin egen politikk og sine egne politiske standpunkter. Litt spydig kunne jeg da kanskje ha sagt at det faktisk kunne vært en fordel for flere av partiene, om de faktisk hørte på noen eksterne innspill, i stedet for å plage omgivelsene med sin interne retorikk. Men det er faktisk ikke poenget her. Å hevde at det skulle være PR-byråene som skulle fikle med selve produktet er i beste fall å diskreditere seg selv som oppdragsgiver. Vi jobber med å kommunisere et gitt produkt, og oppdragsgiver skal skape det. Å hevde det motsatte blir det samme som å frykte at den arkitekt som tegner huset ditt, plutselig skal legge seg opp i familelivet i huset.

Saken er at de som jobber i pr-bransjen sitter på en kompetanse basert på utdanning og erfaring fra blant annet politikken, som gjør oss i stand til å mene noe kvalifisert om hvordan informasjon kan nå ut mest mulig effektivt. Det er en metodikk som sikrer våre oppdragsgivere at det de har på hjertet faktisk når ut. Og denne kunnskap kommer i mange tilfelle gjennom politisk erfaring fra partier som for eksempel Kristelig Folkeparti og Høyre, der man har jobbet med informasjon og PR. En umåtelig viktig erfaring, fordi da har man med seg ballast om det å flytte politiske budskap.

LA LESERNE nå merke til at det her er noe som skurrer? Jeg skrev at mange kloke pr-hoder kommer fra politikken, der de har jobbet med PR. Dette betyr med andre ord at den kunnskap de tar med seg over på den andre siden av bordet, plutselig betraktes som pesten av sine tidligere arbeidsplasser. Det kristelige parti har altså sine egne informasjonsfolk som gjør sitt beste for å få norske medier til å skrive det de ønsker. Man skulle tro at denne observasjon var et terrorangrep for å sprenge åpne dører, men Jihaden mot de skumle informasjonsmennene kjenner ingen grenser eller lavmål. Før KrF-generalsekretæren blir intervjuet av Propaganda, har hun sannsynligvis rådført seg med en av flere heltidsansatte informasjonsfolk. Og mens den ellers glade og kloke Nordan Helland i Høyre hyler ut sin motstand mot informasjonsbransjen, sitter det i Høyres lokaler høyt utdannede pr-folk og utvikler informasjonsstrategier foran årets valg. Ivrig applaudert av meg og en samlet informasjonsbransje. Det skulle da bare mangle om man ikke hadde orden på kommunikasjonen. Men er det slik at de skifter farge eller kvalitet om de begynner å jobbe utenfor partihuset?

I DISSE DAGER går det en dansk film på norske kinoer, Kongekabal. Den handler om det råtne spillet mellom politikerne, deres informasjonsfolk og media. Mange av de heltidsansatte informasjonsfolkene i partiene vil nok nikke gjenkjennende til dette spillet. En liten lekkasje her, et rykte der, et oppslag basert på en betrodd kilde og spillet er i gang. Vips, så har vi et toppoppslag som feller en fiendefløy. En film som ikke akkurat stimulerer til økt respekt for politikken, ikke minst fordi vi forstår at den er tatt på kornet.

Når Den Norske Politikken samlet ser ut til bekymre seg for egen troverdighet, og retter fokuset på bruk eller ikke-bruk av PR-byrå, vil jeg snarere rette fokuset mot psykologien: Der finnes det et begrep som heter projisering. Å projisere innebærer at man overfører egne svakheter til andre, og fjernlagrer egne lyter. At KrF, som styrter mot sperregrensen, med Medhaugsaker og nominasjonsskandaler, løftebrudd og generell tungetale på samvittigheten, skal snakke så høyt om politisk troverdighet i forhold til bruk eller ikke bruk av kommunikasjonstjenester er pussig. Kanskje du skulle sette inn kreftene på andre områder, generalsekretær?

OPPSUMMERT: Et tverrpolitisk Norge er klart for at kommunikasjonskunnskap som grupperer seg i private selskaper, må fordømmes. Politiske partier må gjerne bruke de samme virkemidler, men ikke hvis de hentes utenfra, for da kan politikken forvrenges og politikkens troverdighet bli skadelidende. Sier et politisk Norge, som sliter med troverdighet, interne krangler og stadig sviktende oppslutning. Dette ivrig referert og formidlet av journalister, som kanskje også sliter litt med troverdigheten. Men for at ingen av oss skal miste motet inviterer jeg derfor en samlet norsk pr-bransje, journalister og norske politikere til fest. Sammen kan vi invitere noen bilselgere. Vips, så er samfunnets avskum samlet til festen med mottoet: «Samling i bånn»