Politikkens såpeopera

Valgkamp og underholdning har alltid grepet inn i hverandre i USA. Men Monica Lewinsky-saken visket ut det som var igjen av skillet mellom det seriøse og sirkus. Clinton hadde bare sittet noen uker ved makten i 1993 da man forsto at Washington og Hollywood ikke hadde hatt slik glede av hverandre siden John F. Kennedys dager. Og i år er det mer ekstremt enn noen gang.

The New York Times Magazine hadde søndag 24. oktober en artikkel under tittelen «The Cable Guys» - om politikkens kvasikandidater - slike som Jesse Ventura (fribryter), Donald Trump (entreprenør og kasinoeier), H. Ross Perot (milliardær), Warren Beatty (skuespiller), Pat Buchanan (mediekommentator) og mange andre som ikke ville kommet noen vei uten hjelp fra de nye media - kabel-tv og Internett. «Men selv populærkulturen kan frambringe en og annen idé som man bør bryne seg på,» skriver magasinet. Og denne høsten er det nettopp dette mediesynsere og andre høylærde er opptatt av i USA - hvordan populærkulturen har tatt over politikken.

DEN FØRSTE amerikanske kjendis var George Washington. Han brukte sin posisjon til å stabilisere den unge republikken. Seinere har generaler - og kjendiser - bare unntaksvis stilt opp som presidentkandidater i USA. Mer har det vært slik at de profesjonelle politikerne har latt seg underholde av sympatiserende berømtheter, og selvsagt brukt dem til å samle penger og støtte i opinionen. Franklin D. Roosevelt var fascinert av både europeiske kongehus og Hollywood, Adlai Stevenson hadde Humphrey Bogart og Lauren Bacall på sin side, men ikke engang de kunne hjelpe ham til å bli valgt. John F. Kennedy trivdes helt åpenbart sammen med stjernene - både Frank Sinatra og Marilyn Monroe. Richard Nixon foretrakk Bob Hope og Elvis Presley. Ronald Reagan kom fra Hollywood, og en av de beste vennene til George Bush heter fortsatt Arnold Schwarzenegger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det var med den kjendiskåte Clinton det virkelig tok av. Da han tiltrådte i 1993, arrangerte han tidenes mest pompøse, kostbare og Hollywood-regisserte innsettelse av seg selv. USA hadde aldri sett noe liknende. Og seinere har hans samkvem med Hollywood bare tiltatt. Det nye ved slutten av Clinton-epoken er at Hollywood ikke lenger nøyer seg med å være staffasje. Nå vil underholdningsindustrien overta politikken, og selv stille med kandidatene.

I EUROPA har vi en viss tradisjon for at politikere rekrutteres fra andre steder enn partiapparatet. For eksempel hender det at folk fra den akademiske sfære tar politisk ansvar. Ikke-profesjonelle politikere kan gjøre lykke som effektive og inspirerende ledere. Polen fostret en skipsarbeider som het Lech Walesa, mens Tsjekkoslovakia noen år seinere samlet seg rundt forfatteren Vaclav Havel. I Norge er det fortsatt den rådende kulturen at partiene og de sosiale folkebevegelsene ordner opp i politikken. Men vi ser også tendenser til noe annet. Den første mediefiguren som ble en suksess i norsk politikk, var Halfdan Hegtun allerede i 1965. Da han kom inn på Stortinget for Venstre, var det første gang partiet hadde fått inn noen fra Akershus siden 20-årene.

Åse Kleveland kom inn i politikken via organisasjonslivet, men det var showmennesket som ble kulturminister. Og da Thorbjørn Jagland skulle sette sammen regjering, ønsket han etablerte medienavn som Anne Holt og Nils Arne Eggen i sitt kabinett. Det er den postmoderne måten å gjøre det på. Mediet er viktigere enn budskapet. Kandidatene er der som et medium, ikke som bærere av et standpunkt.

I USA forsterkes trekk som dette i en tid hvor det står bra til. I hvert fall har den herskende klassen det upåklagelig nå. USA ved årtusenskiftet er mettet av symboltenkning. Den politiske retorikken kretser rundt de tre p-ene - prosperity, peace and progress - velstand, fred og framgang. Når landet er lykkelig, blir politikk og valgkamp harmløs underholdning. Dersom amerikanerne skal ta politikk på alvor, må de føle at den betyr noe i dagliglivet. Ellers stoler de også her på at markedet fungerer, og ordner opp.

VALGSYSTEMET I USA er ekstremt personorientert og dermed også medietilpasset. Det dreier seg om spennende dueller og utslagsmetoder gjennom primærvalg. Det dreier seg om penger, forbindelser og tilgang til mediene - og medietekke. Det er ikke lenger sånn at det politiske establishment i de lukkede rom avgjør hvem som er skikket.

Tidligere var det erfarne guvernører og senatorer som ble skjøvet fram og som vant. Men nå har de gamle hierarkier og maktstrukturer brutt sammen i politikken - og hele definisjonen på hva som er kvalitet har endret seg. Hadde det vært noen Old Guard der ute, ville ikke en Warren Beatty eller en Donald Trump hatt noen sjanse. Partiets mektige ville sendt de forfengelige på dør. Men ikke i dag. Nå kommer selvutnevnte kandidater til Larry King for å bekjentgjøre sitt kandidatur, eller så dukker de opp der fordi de er kandidat i kraft av at sitt navn eller sin lommebok - og helst begge deler. Verken Pat Buchanan eller Steve Forbes har fått et mandat fra noen - eller er dyttet fram av begeistrede velgermasser. De er betydelige politiske aktører i USA på grunn av sitt symbiotiske forhold til media.

Anti-stemningen mot Washington og offentlig styre i USA er ikke like sterk nå som det den var ved inngangen til 90-tallet. Men den er fortsatt markant. Det er ikke nødvendigvis noen fordel for presidentkandidatene at de har vært i politikken en stund eller har tjenestegjort i Washington, som senator eller kongressrepresentant. Derfor har ikke seriøse kandidater som Al Gore, Bill Bradley og George W. Bush jr. sine valgkampkontorer i hovedstaden. De har flyttet til sine respektive hjembyer - for nettopp å demonstrere distanse til Washington. Samtidig starter de mobiliseringen av stjerner i amerikansk underholdningsindustri. Nå venter alle på at basketballhelten Michael Jordan skal gi den tidligere basketballstjernen Bradley et løft på meningsmålingene.

POLITISK ERFARING er ikke noe du nødvendigvis vifter med i 1999. I Newsweek minner Jonathan Alter oss om at Richard Nixon i 1960 stilte med slagordet «Det er erfaring som teller». I dag ville dette vært utenkelig.

Men har populærkulturens mange politikere noe å si? Har de et budskap? Det de har til felles, er oppfatningen av et system som er korrupt. Med berømmelse, penger og evne til provokasjon skal de rense landet og reformere det.

Prototypen på kvasikandidaten er H. Ross Perot, milliardæren som startet Reformpartiet. Han fikk 19 prosent av stemmene i 1992 og 8,4 i 1996. I 1992 kunne ikke Ross Perot klart seg uten Larry King og kabel-tv-kanalen CNN.

Etter et skandalepreget tiår med O.J. Simpson og Bill Clinton holder USA nå på å forgå av kjedsomhet. Nasjonen gisper etter det skandaløse og uhyrlige, det pikante, det som kan rykke en stakkar ut av den mistrøstige alminnelighet.

Mens den sittende presidenten befinner seg ensom i sin karrieres verste nattemørke, søker hans nærmeste (Al Gore og fru Hillary) nye utfordringer - uten at han engang får lov til å hjelpe til.

De færreste stjerner har noe fornuftig å bidra med i politikken, men akkurat som da Dwight D. Eisenhower ble valgt i 1952 og Jimmy Carter i 1976, er dette et tidspunkt hvor ikke-politikere har visse sjanser. Det er dumt å undervurdere innflytelsen og mulighetene til en mann som Donald Trump - hos oss mest kjent for sine mange unge kvinner, men i USA en fargeklatt som også nyter respekt og beundring i brede lag av folket. Trump er en integrert del av underholdningsindustrien i USA, og noen vil si at han har noen av de samme slagferdige egenskapene som bilindustrimagnaten Lee Iaccocca.

Det finnes eksempler på at skuespillertalent bidrar til å fremme politiske ideer. Ronald Reagan er det beste. Derfor kan også Warren Beatty bidra til å klargjøre en del politiske problemstillinger i det kommende året. Til sjuende og sist stiller han sikkert ikke opp som presidentkandidat. Mer ønsker han å opptre som det demokratiske partiets samvittighet. Han har påtatt seg den rollen som Jesse Jackson har hatt de siste 20 år.

SLEIVKJEFTER SOM den politisk ukorrekte radiorabulisten Howard Stern og den mer liberale guvernør og fribryter Jesse Ventura er også eksempler på noen som kan si hva de vil i den offentlige debatten. De er hevet over de hellige, alminnelige politiske lover. Det er ikke vanskelig å se hvorfor en mann som Ventura treffer i forhold til et betydelig publikum. For tida er det så mye politisk korrekthet i USA at det er befriende med noen som ustraffet sier akkurat det han mener. Naturligvis blir det rabalder når Ventura i et Playboy-intervju sier at Jesus er for sveklinger. Men ikke alle blir sinte. Noen er glade for at han våger. Folk som Ventura og Stern blir en måte å forsvare fantasien og opplevelsen på, en måte å markere seg som opprører på.

I dette politiske dødvannet kan en del berømtheter gjøre noe - bare ved det at de faktisk vet hvordan de skal opptre.

Artikkelforfatteren er nyhetsredaktør i Dagbladet

DONALD TRUMP: Entreprenør. Er en av dem som ønsker å bli president i USA.