UTE AV KONTROLL:  Demonstranter forbereder seg på det store gateslaget i Kiev. Det er stille før stormen. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet .
UTE AV KONTROLL: Demonstranter forbereder seg på det store gateslaget i Kiev. Det er stille før stormen. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet .Vis mer

Politikkens tsunamier

Revolusjonenes bølger er enorme og uforutsigelige. Ingen kan forutse hvordan landskapet ser ut eller hvem som har overlevd når de har lagt seg.

Kommentar

Revolusjoner lar seg i liten grad styre, ikke av noen som helst. Folk som rører på seg i flokk mot sine herskere, er mektige, men svært uberegnelige, fordi de som regel bare står midlertidig sammen. Og de er uenige om minst like mye som det som samler dem.

Samtidig er det vanligvis mulig for herskerne å stanse en opprørsk folkemasse, dersom herskerne bare er brutale nok. Blodbadet på Den Himmelske Fredens Plass i Beijing i 1989 er et bilde på dette. Men det finnes grenser for voldsbruk, riktignok uklare og flytende, som de fleste regimer nøler med å krysse fordi blir for kostbart. Regimet kan sprekke. Bare Kim Jong Un i Nord-Korea har tilsynelatende nær eneveldig makt - så lenge det varer. Opprøret på Maidan-plassen i Kiev oppsto da president Viktor Janukovitsj ville trekke Ukraina nærmere Russland og bort fra EU og Vesten. Det politiske mangfoldet på Maidan sto sammen i kampen mot Janukovitsj, men sprikte ellers, de hadde ikke noe samlende lederskap og de kunne ikke se alle følgene av sine handlinger.

Opprørerne kunne kanskje ha bundet Janukovitsj til masta, i stedet for å jage ham fra hovedstaden. Kanskje, men det får vi aldri vite, kunne de ha fått gjennom alle sine viktigste politiske krav, fått gjeninnført den gamle grunnloven, innført parlamentarisme, nyvalg og en avtale om tilknytning til EU, uten å vanære Janukovitsj fullstendig og uten å utfordre de russisk-talende innbyggerne i øst altfor mye. Da hadde de hatt Janukovitsj som et midlertidig gissel og garantist mot splittelse av landet. Nå har de kanskje tapt Krim-halvøya for Ukraina for alltid. I tillegg har de skapt ei alvorlig krise mellom Russland og Vesten, som neppe tjener opprørerne og Ukraina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er uforutsette skadevirkninger, som det kalles, av bølgene i revolusjonens opprørte hav. Deltakerne i revolusjonen utløser sammen ustyrlige kjempekrefter. Deres handlinger utløser svar fra motkreftene, som ofte er uforutsette, og som de igjen må svare på i et vedvarende maktspill. Opprørerne kunne bare i liten grad styre, men i høy grad påvirke, revolusjonen, og det samme gjelder mektige utenforstående aktører som EU, USA og Russland.

Motstanderne av det undertrykkende prestestyret i Iran i dag, og særlig deres forgjengere, var med på å styrte sjah Muhammed Reza Pahlavi i 1979. Men uten å ville det bante de veien for diktaturet under ayatolla Ruhollah Khomeini og hans etterfølgere. De tapte maktkampen blant de revolusjonære. De gikk under for de bølgene som de hadde vært med på å skape. Nå fortsetter de kampen i inn- og utland.

Revolusjoner kan oppstå når politiske krefter som ellers spriker, samler seg om ett felles mål, om å velte det herskende politiske regimet. Om og når det revolusjonære forbundet har seiret, spriker deltakerne politisk som før, og forbundet er vanskelig å holde sammen. Det samme gjelder ofte der hvor det gamle regimet faller sammen for eget grep.

Revolusjonen mot president Hosni Mubarak i Egypt i 2011 samlet liberale, sekulære, sosialistiske og islamistiske krefter. De militære valgte først å ofre Mubarak til de revolusjonære. Så overtok islamistene makta og støtte fra seg de liberale, sekulære og sosialistiske forbundsfellene fra revolusjonen. De avviste revolusjonære reiste seg da mot islamistene igjen, og de militære grep øyeblikket og tok makta. Nå vokser det fram et militærstyre langs Nilen som knapt noen av de revolusjonære på Tahrir-plassen i Kairo ønsket seg.

I Tunisia, hvor den arabiske våren begynte, har de kreftene som felte president Zine el-Abidine Ben Ali i 2011 klart å holde noenlunde sammen etterpå. Islamistene i Ennahda-bevegelsen, den største politiske gruppa i parlamentet, har valgt å imøtekomme de sekulære.  På det viset har de revolusjonære lykkes med revolusjonen og med å begrense utilsiktede skadevirkninger.

I Syria klarte ikke opprørerne å velte regimet. Det utviklet seg til en innfløkt og særdeles blodig borgerkrig, hvor de som først ledet an i opprøret mot Bashar al-Assad har måttet vike for islamistiske krefter. Opprørerne mot Assad har høyst ulike mål og kjemper ikke den samme krigen. De sekulære vil ha et sekulært demokrati, islamistene vil ha et kalifat og kurdere vil frigjøre Kurdistan. Etniske og religiøse skillelinjer gjør alt enda mer innfløkt. Ingen av opprørerne ønsket seg et blodbad.

Revolusjoner kan oppstå når store folkemasser ikke får innfridd stigende håp og forventninger. Men forventningene til revolusjonene kan også briste og skuffe. Revolusjoner tar sine egne veier, finner sine egne elveløp, og lar seg bare i liten grad lede.