Politikkens tyngdelov

Noe av det fineste arvegodset fra forrige århundre finnes i begrepene sosial og liberal, men sosialliberalismen - fins den?

THOMAS BOE HORNBURG

, Gard Lindseth og Ole Jakob Sending formidler i Dagbladet 27 juli en invitasjon til debatt om de vesentlige spørsmål i norsk politikk - til forskjell fra dagens debatt som i følge dem er en kjedelig diskusjon om trivielle bagateller. De tre nøler ikke med å definere hva de ulike partiene står for; venstresiden representerer en «insistering på utdaterte, kollektivistiske og passiviserende velferdsordninger». Høyresiden og Erna Solberg slipper ikke stort billigere fra det. De tre mener at svaret på denne begredelige situasjon er å finne i sosialliberalismen: «Vi tror sosialliberalismen gir nye perspektiver på store politiske utfordringer.» Er det partiet Venstre og Lars Sponheim som er fedrelandets eneste håp? Da kan man dele de tres oppfatning av situasjonen. Da er det dystert.

LA MEG FØRST

få bemerke at de tre har et akutt behov for å definere hva de legger i begrepet «sosialliberalisme.» Hvilket svar er det sosialliberalerne kan tilby i en situasjon der både høyresiden og venstresiden i følge de tre har demonstrert en så frustrerende avmakt? Norsk politikk og norske politikere er uten potens, norsk politikk er i forvitring, tre navngitte politikere, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Kristin Halvorsen, har ikke oppdaget at utfordringene i norsk politikk er betydelige og at de krever en grundigere, mer fremtidsrettet og prinsipiell politisk debatt. Etter disse grusomme salver er forventningene spent høyt. Hvordan vil sosialliberalismen møte tidens utfordringer og hvor befinner den seg på en skala fra venstre til høyre? Det får vi ikke svar på, men jeg tror jeg kjenner svaret. På sosialliberalismens vegne, så å si, vil de tre herrer simpelthen oppheve en av politikkens mest bestandige lover, den som ble innstiftet med den store franske revolusjon og som fastslo at det fins en høyreside og en venstreside og en skala mellom de to punktene.

Som de tre

skribentene i dag, var konservatismens brølende løve, Winston Churchill, deprimert og frustrert noen år etter hundreårsskiftet mellom det 19. og det 20. århundret. Derfor gikk han til det drastiske skritt å melde seg ut av det konservative parti for å melde overgang til liberalerne. Sidespranget var ikke av lang varighet. Deretter ble den britiske løven en av konservatismens største helter, for øvrig helt berettiget, men det er som kjent en annen historie. De tre artikkelforfatterne fremstiller sine tanker som noe helt «nytt, spennende og fremtidsrettet». Derfor dette korte besøk i historien. Jeg minner om at Churchill ble politisk aktiv i dronning Victorias tid.

ARTIKKELENS

angrep på og forakt for arbeiderbevegelsen, ikke minst på fagbevegelsen, er en fortsettelse av de nedsettende utfall Lars Sponheim har gjort seg bemerket med tidligere i år. Heller ikke det er epokegjørende nytt, men en praksis som representanter for det velstående borgerskap benyttet i hundre år. At han samtidig gjør skam på Venstres historie, må bli hans og Venstres problem.

Til de tre artikkelforfatternes gunst: Noen fremtredende politikeres forsøk på å beskrive «sentrum» som et ideologisk ståsted, er enda mer burlesk enn de tres forsøk på å beskrive den «nye og spennende» sosialliberalismen. Kjell Magne Bondevik var statsminister i en regjering som mente at den tilhørte dette eiendommelige sentrum; det skulle være både sosialt, liberalt og kristelig, pietistisk og raust, tilgivende og dømmende på samme tid.Og da Bondevik først bestemte seg for hvilken vei han skulle gå, gikk han så ettertrykkelig til høyre at han i dag leder den mest høyreorienterte regjering vi har hatt i landet siden før Nygaardsvold.

DE TRE SKRIVER

at «Sosialliberalismen skiller skarpt mellom rettferdig og urettferdig ulikhet.» Sic! Det er rettferdig, skriver de tre, «at alle skal ha et likt utgangspunkt», hvoretter det kommer noe ubegripelig babbel om drosjesjåførers arbeidstid. Uten omtanke for trafikksikkerheten mener de at drosjesjåfører skal premieres dersom de kjører tolv timer hver dag! Dette kaller de «utgangspunktlikhet». Forklaringen på hva som er «utgangspunktlikhet» er like tåkebelagt som ordet selv. Hvordan vil Hornburg, Lindseth og Sending skape «utgangspunktlikhet» (jeg blir andpusten hver gang jeg skriver ordet) mellom barn av prostituerte stoffmisbrukere på den ene side og barn av direktører (Hornburg), doktorgradsstipendiater (Lindseth) og seniorforskere (Sending) på den annen, hvordan skape denne likhet i startfasen av livet mellom barn som er vokst opp i hjem med hundre bøker og barn fra bokløse hjem, mellom barn av harmoniske middelklasseforeldre og barn av slitne eneforsørgere i en trang blokkleilighet på Oslos østkant? Er det kontantstøtte som er svaret? De tre mener tydeligvis at vi bør gjeninnføre behovsprøvning. Heller ikke dette er noen ny tanke, men en politikk som ble praktisert inntil 1950-årene. Før det het det ikke behovsprøvning, men fattigkasse. Under lesningen av avsnittet om likhet og ulikhet, sitter man tilbake med en beklagelig følelse av at Ludvig Holberg har levd forgjeves.

SIDEN DE TRE

, øyensynlig i fortvilelse, leter etter ideologisk veiledning, skal jeg gi dem et råd: Les en liten bok, Høyre og venstre, som den italienske filosofen Norberto Bobbio utgav for ti år siden. Der fremholder han holdningen til likhet som et kriterium på hvorvidt man tilhører venstre eller høyre i politikken.

Dersom man forfekter en politikk som fremmer større likhet (Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Erik Brofoss, Franklin D Roosevelt, Clement Attlee) tilhører man venstresiden. En politikk som fremmer større ulikhet (Kjell Magne Bondevik, Erna Solberg, Lars Sponheim, Margareth Thatcher og George W Bush) er høyrepolitikk. I fall de tre sosialliberalerne søker ytterligere avklaring, bør de lese fotballboken Reisen til Gallia av Ole Paus og Ketil Bjørnstad, en bok som med all sin rike humor er en dypt alvorlig bok. Der retter Ketil Bjørnstad et sterkt følelsesladet og intellektuelt glitrende angrep på Tony Blair fordi den britiske statsministeren synes å ha avskrevet venstresiden. Bjørnstad mener ganske enkelt at så lenge det fins fattigdom og klasseskiller, undertrykte og undertrykkere, kan man ikke avskrive venstresiden. Det er en oppfatning jeg deler, og vil for egen del føye til: Heller ikke kan man avskrive høyresiden som dessverre har fått betydelig større makt - mest selvfølgelig i det Bush-styrte USA, men også i Norge - siden Bobbio skrev sin bok og Paus og Bjørnstad skrev sin.

DET 20. ÅRHUNDRET

etterlot seg noen av historiens største tragedier, men ikke bare det. Noe av det fineste arvegodset fra det foregående hundreåret finner vi begrepene sosial og liberal, som tilhører sosialdemokratiets kjerneverdier. Hornburg, Lindseth og Sending forfekter tanker, i den grad det er mulig å forstå dem, som befinner seg i betenkelig nærhet av den nyliberalisme (i USA heter det nykonservatisme) som for tiden herjer med store deler av verden, og som er så ødeleggende for utviklingen av demokratiske samfunn basert på sosiale og liberale verdier.