Politikkens veggpryd

Sitter du i kulturkomiteen på Stortinget, blir du sjelden budt opp til dans.

DA JEG SÅ

teaterbåten «Innvik» seile forbi holmene i Oslofjorden i sommer, måtte jeg holde meg fast i brygga. Selveste teaterbåten «Innvik». Symbolet på kulturpolitisk strid i Norge. Den flytende scenen fra Sogn og Fjordane, som skulle bringe kunsten ut til folk der de ikke hadde kulturhus, bare brygge. «Innvik» kom dit bakkene var for bratte og svingene for trange, selv for Riksteatrets buss. Midlene til «Innvik», under tre millioner kroner, har gått som en jojo ut og inn av kulturbudsjettet. I siste liten er båten blitt berget av distriktsrepresentantene i revisjonsprosessen. Å drive kulturpolitikk i Norge handler gjerne om å sende en hilsen hjem.

TROND GISKE

er begynt som kulturpolitiker. Det står verken lobbyister eller journalister i kø utenfor kontordøra hans lenger. «Kultur er det eneste feltet innenfor politikken du kan kaste enorme pengebeløp etter - eller kutte i - uten at det blir noen som helst oppmerksomhet om det. Ingen rasjonell politiker bruker energi på noe sånt,» sa han til Dagsavisen denne uka. Og varsler vel med det sin sorti fra skyggenes dal og ut i rampelyset, der de store slagene står om skoler og sykehus og veier på Vestlandet. Det er synd. Men de enorme pengebeløpene han henviser til, minner mistenkelig om knapper og glansbilder. Da regjeringen i høst varslet et løft for dansekunsten, betydde det i praksis tre millioner kroner til etableringen av Dansens Hus. Fortsatt har det ikke lyktes noen kulturminister å få kulturbudsjettet opp på én prosent av statsbudsjettet.

DET HEVDES

hyppig at Norge ikke er noen kulturnasjon. Det er bare sant dersom en ikke teller med folket. Ingen bruker kulturtilbud så aktivt som det nordmenn gjør. Stadig flere av oss leser og går i teatret og ser utstillinger. Kulturjournalistikken har stort sett handlet om å formidle innholdet i kunsten og beskrive dens aktører, snarere enn det politiske spillet. Det skyldes i stor grad at kulturpolitikk har vært konsensuspolitikk i Norge helt fra sekstitallet: Kulturen skal ut til folket, og de tunge institusjonene - teatrene, operaen, museene - skal få størstedelen av statens midler. Nyvinninger som den kulturelle skolesekken, finansiert av tippemidler, er viktige, men ukontroversielle. Den som er imot å sikre et profesjonelt kulturtilbud til skolebarn, kan rekke opp hånda nå.

POLITIKK HANDLER OM

konflikt og oppmerksomhet. Vi får håpe Trond Giske holder ut i skyggen en liten stund til. Han har rett når han ber mediene holde oppmerksomheten rundt kulturlivets maktstrukturer. Når midler skal fordeles til konkrete kunstneriske prosjekter, hvem skal bestemme hva som er kvalitet? Tildelingspolitikken er basert på prinsippet om en armlengdes avstand fra politikerne. Kanskje er grunnen til at det ikke står noen lobbyister utenfor Giskes dør, at de heller går på kafé med de mange kunstnerne som sitter i utvalg med hånda direkte på pengesekken.

HVA SÅ MED

Teaterbåten «Innvik»? Den brukes som konsertlokale og hotell og ligger ved kai. Ironisk nok i Oslo.