Regjeringen  og støttepartiet Venstre  la fram den nye politireformen på politihøgskolen den 17.februar i år. På bildet ser du statsminister Erna Solberg (H), Iselin Nybø (V) og justisminister Anders Anundsen (FrP).  Foto: Christian Roth Christensen
Regjeringen og støttepartiet Venstre la fram den nye politireformen på politihøgskolen den 17.februar i år. På bildet ser du statsminister Erna Solberg (H), Iselin Nybø (V) og justisminister Anders Anundsen (FrP). Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Politireformen - et felles ansvar

Forslaget fra FrP, Høyre og Venstre har flere positive intensjoner, men fortsatt er en del uklart og veldig mye er fortsatt lite konkret.

Meninger

Arbeiderpartiet satte i gang arbeidet med å reformere politiet. Vårt mål var å bidra til å få politikraft ut der folk bor, å styrke etterforskningskapasitet i alle deler av landet og å ta tak i de ledelses- og kulturutfordringene Gjørv-kommisjonen tok opp i sin kritikk.

Nå har regjeringen, med Venstres støtte, lagt frem sitt forslag til politireform. Arbeiderpartiets budskap er klart: Vi vil gjerne se arbeidet inn til mål, og vil søke samarbeid med alle partiene på Stortinget. Vi håper at de også vil strekke seg for best mulig resultat.

Vi har et godt utgangspunkt: Nordmenn har stor tillit til politiet. Vi har lav kriminalitet sammenliknet med de fleste andre land. Vi er vant til å se politiet i samspill med andre deler av samfunnet for å forebygge kriminalitet. Men det er bred enighet om at politiet har utfordringer både knyttet til organisering og tildeling av oppgaver. Det er dette vi nå har en mulighet til å gjøre noe med.

For oss er nærpolitiet viktig. Det betyr et politi som kjenner lokalmiljøet godt nok til å forebygge kriminalitet, og til å reagere raskt hvis noe galt skulle skje. Og som kjenner nød- og beredskapsetatene i sitt lokalsamfunn godt, og har systematisk samarbeid med dem og de frivillige organisasjonene. Derfor er vi positive til organisatoriske endringer som kan styrke politiets tilstedeværelse der folk bor. Vi er åpne for en klar reduksjon i antall politidistrikter og vi er åpne for å frita politiet fra en del av dagens forvaltningsmessige oppgaver. Det trengs endringer for at politiet skal svare bedre på fremtidens kriminalitets- og trusselbilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så er spørsmålet: Svarer forslaget til politireform fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre til disse utfordringene? Forslaget har flere positive intensjoner, men fortsatt er en del uklart og veldig mye er fortsatt lite konkret. Vi regner med at det vil komme mer detaljerte svar når selve proposisjonen foreligger, og vi håper det skjer så raskt som mulig.

Vi mener at det i forslaget ikke er klare nok kriterier for distriktenes interne organisering, til at vi kan ha sikkerhet for at resultatet av endringene faktisk blir økt lokal tilstedeværelse. En viktig del av stortingsbehandlingen av forslaget vil derfor bli å forsikre oss om at vi virkelig styrker det nære ved politiet. Dette kan for eksempel innebære å flytte stillinger fra sentrale til lokale ledd.

I det vi har sett til nå er det langt mer omtale av «hva» enn «hvordan». «Hva» vi ønsker politiet skal utrette er det bred enighet om, mange av målene ble formulert tydelig og tverrpolitisk anerkjent allerede i forbindelse med Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli. Derfor hadde vi ventet flere forslag om «hvordan» målene skal nås.

Mesteparten av avtalen handler om politiets struktur. Strukturendringer trengs for å frigjøre kapasitet. Men vi må ikke glemme en gammel lærdom om at struktur i seg selv ikke gir løsningen, strukturendringer alene bidrar ikke til mer nærpoliti eller en bedre politikultur.

Dessuten er det uklarheter knyttet til strukturen. Regjeringspartiene og Venstre foreslår at politimesteren skal få fullmakter til å gjøre nødvendige endringer i sitt distrikt, men stiller ikke opp klare og utvetydige kriterier som gir innbyggerne forutsigbarhet for endringene. Vi ser at det ligger en utfordring her og det må vi gå grundig inn i, ingen er tjent med at et endelig vedtak etterlater seg en stor uklarhet.

Hovedkritikken fra Gjørv-kommisjonen var at det som skilte det som fungerte, fra det som ikke fungerte, var «kultur, holdninger og lederskap». Vi har forståelse for at dette kanskje er den vanskeligste delen av politireformen. Her rekker det ikke med enkelttiltak. Likevel er det helt avgjørende, slik vi kunne lese også i kritikken fra Gjørv-kommisjonen. Vi merker oss at omtalen her er blant de korteste i regjeringens forslag. Denne delen inneholder heller ikke konkrete satsinger, bare overordnede målsettinger.

Viktige spørsmål kan lede oss til nødvendige svar: Hva forventer justisministeren, som øverste leder for politiet, av sine ledere i politiet? Hvordan vil avtalepartene sette dem beste mulig i stand til å ivareta sitt lederoppdrag? Det står at lederutdanningen skal «videreutvikles» og at «også andre læresteder… skal benyttes». Hva betyr dette? Hvor mye vil kapasiteten på lederutdanningene økes, og hvor raskt?

Et annet spørsmål som trenger svar er hvordan vi skal organisere en tydelig kriseledelse ved nasjonale kriser. Hvis vi i Oslo, Bergen og Nord-Norge blir utsatt for koordinerte terrorangrep, vil det i tillegg til lokal respons også være behov for en nasjonal koordinering. Dette påpeker også Gjørv-kommisjonen som eksplisitt ber om en «operasjonssentral som ved behov, kan utgjøre en nasjonal politioperativ sentral». De anbefaler at denne legges til Oslo politidistrikt. De skriver at dette ikke bør legges til Politidirektoratet, som bør fokusere mer på faglig og administrativ ledelse.

Dette er vi enige i. Stoltenberg II-regjeringen utredet spørsmålet. Når vi har etterlyst framdrift i dette arbeidet tidligere har justisministeren sagt at det må sees i forbindelse med politireformen. Nå er pilarene for politireformen lagt frem. Men avklaringen for nasjonal kriseledelse har uteblitt.

På noen områder presenteres gamle vedtak som nye tiltak. Når det står om «bruk av teknologi for mer effektiv oppgaveløsing» er dette gammelt nytt. Den digitale satsingen er det allerede tverrpolitisk oppslutning om. Utfordringen her er ressurser, det vil si bevilgninger i de årlige statsbudsjettene. Det samme gjelder omtalen av satsingen på vold mot barn og barnehus. Mye av dette ble allerede vedtatt av Stortinget i juni.

Statsministeren sa under framleggelsen at «det er tid for handling, ikke utredning». Vi er enige. Vi merker oss at avtalen setter i gang minst fem helt nye utredninger: 1) Organiseringen av politiets særorganer (som Kripos og Økokrim), 2) organiseringen av politiets beredskapsressurser (som beredskapstropp og bombegruppe), 3) påtalemyndighetens kapasitet og kompetanse, 4) om det skal etableres øvingssentre i hvert politidistrikt og hvilket innhold de skal ha, og ikke minst 5) endringer i deler av oppgaveporteføljen til politiet.

Vi er ikke mot utredninger. Fakta og kunnskapsinnhenting er bra. Men vi er litt undrende til at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har brukt 1,5 år på å avtale seg frem til disse utredningene. En påtaleanalyse ble foreslått av Arbeiderpartiet høsten 2013. Hadde regjeringen igangsatt ønsket allerede da, kunne utredningen vært i mål allerede nå. Slik har de forsinket deler av sitt eget arbeid.

Selv om vi har noen kritiske merknader og savner konkretiseringer av viktige felt, ser vi frem til at proposisjonen i sin helhet blir lagt frem for Stortinget. Vi vil møte arbeidet i Stortinget med et åpent sinn og en konstruktiv holdning. Det er et felles ansvar å legge grunnlaget for at vi har et politi som kan sikre trygghet etter de beste standarder i det norske demokratiet.