Politisensur av råneteater

Hvorfor står rånekulturen så sterkt i Norge? Det kunne rånerne i teaterstykket «Burn, Baby, Burn» ha gitt noen synspunkter på. Men takket være politiet får vi nå ikke se eller høre dem.

Nylig fikk Sogn og Fjordane Teater avslag fra politiet på en søknad om å sette opp forestillingen «Burn Baby, Burn» på bensinstasjonen i sentrum av Førde. Teatret mente de trengte en tillatelse fordi forestillingen utspiller seg i det offentlige rom. Men både politiet og ankeinstansen har konkludert med at denne forestillingen er for farlig. Dette er underlig og ikke så lite skremmende. Et forsøk på å lage en forestilling med og for rånere - en av Norges største og kontroversielle ungdomskulturer - er dermed stoppet.

Begrunnelsen for avslaget er at politiet mener forestillingen glorifiserer den norske rånekulturen. De frykter at den kan ha smitteeffekt: Etter å ha hørt om eller sett forestillingen, kan enda flere ungdommer komme til å bli rånere, mener de. Rånere som racer, burner og bråker i Førde og ellers i bygdeNorge. Dette er noe politiet vil unngå, de har allerede har nok strev med å holde orden på de bilelskende bygdeungdommene, hevder de.

Forestillingen utspiller seg på en bensinstasjon med ekte rånere i hovedrollene. De spiller side om side med profesjonelle skuespillere. Formmessig faller stykket innenfor det tiltagende dokumentariske feltet innenfor teater. Manuset er redigerte, rene sitater fra intervjuer gjort med rånere på bensinstasjoner og i garasjer; med enkeltindivider og grupper og tilfeldig forbipasserende bilister. I møtet mellom en journalist, rånerne og tilfeldig forbipasserende bilister skapes en fasett av de forskjellige oppfattelsene av frihet og frihetsfølelse. Og som en del av forestillingen, burner og sladder rånerne. Men bilkjøringen er koreografert - den er en ballett med en Opel Ascona som Prima Ballerina.

Jeg kommer selv fra et lite tettsted med en sterk rånekultur, nemlig Hov i Land. Men dette stedet er langt fra unikt, det finnes knapt et sted eller en småby i Norge som ikke har sine rånere. De er en vesentlig del av norsk ungdomskultur, men hva vet vi om den? Skjønner vi hva de driver med? Hva gjør at de henger i grupper - hva snakker de om? Er det et miljø som forplikter og er kodene deres krevende? Finnes det egentlige ensomme ulver blant dem og hvor sterk er kjærligheten til bilen? Det var en interesse for disse spørsmålene som gjorde at jeg i 2004 satte opp «Burn Baby, Burn» i Nederland. Stykket fikk gode kritikker, og i 2007 fikk jeg telefonen fra Sogn og Fjordane Teater. Den burde ha betydd at forestillingen endelig skulle bli satt opp i Norge. For det er her den hører hjemme. Men sånn blir det altså ikke.

I politiets avslag finnes en type retorikk som har vært brukt mot kunst og underholdning før. Da debatten om filmene «Pulp Fiction» og «Natural Born Killer» raste på nittitallet, dominerte den samme redselen for smittefare. Skeptikere fryktet at tilskuerne skulle komme til å drepe noen, gjerne bestialsk og blindt. Finnes en høy nok aldersgrense for den slags? Og trengs den?

I mine øyne er den type beskyttelse av publikum overbeskyttelse. Og om en skulle mene at den er berettiget i dette tilfellet, vil ikke et teaterstykke av den britiske dramatikeren Sarah Kane eller et rallyløp føre med seg den samme smitteeffekten? Forskjellen mellom et av Sarah Kanes dypt fatalistiske og ofte blodige teaterstykker og dette stykket, er svært mange. En av dem er at hennes stykker spilles for et utdannet publikum. De vet forskjellen mellom fiksjon og virkelighet. Kanskje til og med rett og galt. Da «Burn Baby, Burn» spilte i Nederland var publikum svært blandet, ikke overveiende ungt, gammelt eller preget av gamle teatertravere. Den trakk til seg en salig blanding - rånere, naboer i rulatorer, hipsters og en overrasket bensinstasjonseier. Dette sier jeg ikke for å romantisere min egen forestilling, men for å understreke at dette ikke er såkalt smal kunst for et utdannet publikum. Den er nok heller folkelig. Og er folket et farlig publikum? Trenger det beskyttelse mot seg selv?

Selv om mye har vært skrevet om råning i norsk presse de siste årene, har rånerne sjelden hatt muligheten til å si noe «live», til et større publikum. Det kan de i denne forestillingen. Rånerne som selv tok del i forestillingen i Nederland var stolte i etterkant - kveld etter kveld hadde de forført publikum og gjort komplekse bilkjøringstriks. Ikke ved en tilfeldighet, eller for et YouTube-publikum, men for en fullsatt tribune på en bensinstasjon.

Jeg tror forestillingen kunne åpnet opp og gitt grunnlaget for en dialog mellom rånerne og politiet, og mellom rånerne og tilskuerne. Både bensinstasjonens eier og naboene var positive til forestillingen. Kanskje fordi de innser at rånekulturen er del av norsk bygdekultur. En enestående og viktig del - en kan ikke reise til byen for å råne. En må bli boende på bygda.

Politisensur av råneteater

At denne oppsetningen ikke har fått nødvendig tillatelse av politiet er sensur. Det er sjokkerende og skuffende. Det er arrogant å tro at en kan vite hvordan et ungt menneske opplever en lokal rånekultur eller hvordan de vil reagere på en forestilling. Det kan en ikke vite. En bør derimot ønske å vite hva som gjør at rånekulturen står såpass sterkt i Norge i dag. Det kunne rånerne i «Burn, Baby, Burn» ha gitt noen synspunkter på. Takket være politiet i Førde og politidirektoratet får vi aldri se eller høre dem.

SMITTSOMT? Politiet mener at teaterforestilingen «Burn baby, burn» glorifiserer den norske rånekulturen, og frykter at den kan ha smitteeffekt. Foto: Sigurd Fandango/Dagbladet
SMITTSOMT? Politiet mener at teaterforestilingen «Burn baby, burn» glorifiserer den norske rånekulturen, og frykter at den kan ha smitteeffekt. Foto: Sigurd Fandango/Dagbladet Vis mer