Politisert bistand

BISTANDSBUDSJETTET: Det kan ikke sies tydeligere enn Regjeringen selv gjør i revidert nasjonalbudsjett: «Det foreslås å omfordele 50 mill. kroner til Afghanistan fra kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter». Regjeringens beslutning om å ta midler fra områder i Afrika og Asia hvor Norges interesser er av rent humanitær art og overføre dem til Afghanistan, hvor Norge har militære, strategiske interesser, reflekterer en politisering av norsk bistand som vier svært kritiske til.

Denne omfordelingen av bistandsmidler er i tråd med utviklingen vi advarte mot i ForUMs rapport «Sikkerhet – for hvem?», publisert i april i år. Det er i dag en svært problematisk trend internasjonalt at bistandsstrømmen snus etter givernes militærstrategiske interesser, inn i aktive krigssoner. Blant de 22 medlemmene i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sin utviklingskomité er det eksempelvis bare to giverland som ikke har Afghanistan eller Irak blant sine ti største mottakere. Dette er en situasjon som ikke ville ha vært tenkelig for bare ti år siden. Det er liten tvil om at det er økende militær oppmerksomhet rettet mot bistand som våpen: Konvensjonell våpenmakt alene vinner ikke moderne kriger, og militære aktører ser bistand som et viktig middel til å stabilisere og kontrollere konfliktområder.

Storbritannia eksemplifiserer trenden; landets offisielle bistand til Afghanistan, Irak og Pakistan har økt 50 ganger i kroneverdi de siste 6-7 årene. Mens disse områdene mottok under 2 % av bistanden i 1999, har deres andel nå steget til hele 25 %. Kortsiktig militærstrategisk fokus får dermed en betydelig innvirkning på fordelingen av bistand totalt, uavhengig av om dette er en effektiv eller rettferdig fordeling av bistandsmidler vurdert ut fra faktiske behov i mottakerlandene og langsiktig utviklingsstrategi. Sett i lys av denne internasjonale trenden blir Norges omfordeling enda mer alvorlig; pengene tas fra områder – spesielt Afrika – som allerede lider under nedprioritering internasjonalt. Det kan i så måte være lite tvil om at færre bistandskroner til Afrika vil gi konkrete konsekvenser for mange sårbare mennesker.

Også for andre sentrale utviklingsposter foreslår Regjeringen en prinsipielt problematisk – og overraskende nedprioritering.

Samtidig som forsvarsbudsjettet foreslås økt med 262 millioner til forsvarets utenlandsoperasjoner, primært i Afghanistan, reduseres bevilgningen til fred, forsoning og demokratitiltak med 5,5 millioner. Mer oppsiktsvekkende er behandlingen av kvinner og likestilling.

Regjeringen lanserte i januar stortingsmeldingen «Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken», som begynner med setningen: «Kvinners rettigheter og likestilling er ett av de viktigste innsatsområdene i Regjeringens utviklingspolitikk, slik denne følger opp Soria Moria-erklæringen.» Kvinner har også blitt fremhevet av utviklingsminister Erik Solheim som et av fire prioriterte områder. Regjeringen kvitterer ut disse løftene med kutt på hele 16,5 millionertil kvinner og likestilling. Det er tankevekkende.