Forskere er avhengige av tillit. Når forskningsfunn presenteres, bør vi kunne anta at konklusjonene er basert på en objektiv sannhetssøken.

Etter jeg kom inn på Stortinget for to år siden, har jeg stadig blitt overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere.

Spesielt innenfor migrasjon og jus presenteres det utsagn og konklusjoner fra forskere med sterk politisk slagside, hvor konklusjonene helt åpenbart ikke støttes av objektive data. Det er da forskerens meninger og antakelser for formidles, fordekt som ekspertkunnskap. Svært sjelden blir dette utsatt for kritiske spørsmål – og nesten aldri blir utsagn korrigert.

Jeg hadde nylig en diskusjon gående på Twitter, der jeg mente forskere og eksperter i for stor grad har påvirket norsk justispolitikk til å bli svært skeptisk til bruk av fengselsstraff. Bakgrunnen for dette er en rekke utsagn og artikler der forskere og eksperter kategorisk avviser at fengselsstraff fungerer for unge kriminelle.

I diskusjonen ble jeg spurt hvordan jeg skiller mellom politisk aktivisme og legitim forskning. Jeg svarte at det ikke finnes standarder for å skille dette.

Forskere ropte varsko om å blande forskning og politikk

Det skapte storm. Jeg ble tolket til å si at det ikke finnes vitenskapelige metoder og standarder for forskning. Men de finnes, og jeg har aldri hevdet noe annet. Spørsmålet var om det finnes standarder som effektivt hindrer forskere i å komme med politiserte «faglige» råd og konklusjoner, som det objektivt sett ikke finnes vitenskapelig dekning for?

Et godt eksempel er professor Willy-Tore Mørch, som i en kronikk skriver følgende: «Forskning på effekter av fengselsstraff er entydig. Fengsel skaper mer kriminalitet, flere lovbrudd, mer frustrasjon hos de innsatte, mer aggressivitet og flere hevntanker, spesielt hos ungdom.» Videre går han til kraftig angrep på justisministeren og høyresiden med beskyldninger om at vi forakter kriminell ungdom og er kunnskapsløse. Innlegget er ikke noe annet enn en politisk tirade med en rekke grove beskyldninger og feilaktige påstander.

Nylig ble rapporten «Incaceration, recidivism and employment» av Katrine Løken, Manudeep Bhuller og Magne Mogstad lagt fram. Rapporten viser at de som blir dømt til strengere fengselsstraff har vesentlig lavere tilbakefallsprosent og begår langt færre straffbare handlinger, enn de som ikke blir dømt til fengselsstraff.

Rapporten er basert på objektive data og slår bena under det meste av det politiserte forskere som Mørch lirer av seg i sin politiske kamp.

Offentliggjøring av snus-rapport ble stoppet

I 2018 la forskerne Brekke og Eggebø fram en rapport hvor de undersøkte den politiske påstanden om at strengere krav til familieinnvandring bidrar til bedre integrering. For å undersøke dette hadde de gjennomgått forskning på området og funnet at forskning viser at strengere krav til familieinnvandring, ikke gir bedre integrering, snarere tvert om.

Helga Eggebø har tidligere møtt som vara for SV på Stortinget. Det umuliggjør selvsagt ikke å være en uhildet forsker, men det kan by på utfordringer. Forskningen de viste til, tok utelukkende for seg hvordan det på individnivå påvirker integreringen å ha familien rundt seg. Ikke overraskende påvirket det integreringen negativt å ikke ha familien rundt seg.

Den politiske påstanden om at antallet innvandrere sterkt påvirker muligheten til god integrering, var ikke undersøkt. Dette på tross av at de fant gode holdepunkter for å si at strengere krav til familieinnvandring begrenset innvandringen. Det er grunn til å tro at antall innvandrere i større grad påvirker integreringen enn om færre har familien hos seg.

Universiteter er ingen markedsplass

Debatt

Problemet var hva de ikke hadde undersøkt. Like fullt konkluderte forskerne med at politikere som sier strengere krav gir bedre integrering, tar feil. Jeg påpekte at denne viktige faktoren manglet, forskerne bekreftet at den manglet - og fortsatte som før med samme konklusjon. Konklusjonene og utsagnene forskerne kom med, i særdeleshet tidligere SV-politiker Eggebø, var så politiserte at det framstår som pinlig.

Et annet eksempel er FAFOs rapport om tilreisende rumenske tiggere fra 2015. Her konkluderte forskerne med at tiggere i liten grad var kriminelle, og at det ikke sto kriminelle nettverk bak.

Måten forskerne hadde kommet fram til dette på, var utelukkende ved å spørre tiggerne selv. Det bør ikke overraske noen at svarene var «nei, jeg er ikke kriminell». Her er konklusjonene basert på en svært tvilsom metode, som stort sett bare forskerne som bruker metoden kan forsvare.

I tillegg finner man enkelt holdepunkter i selve undersøkelsen for at tiggingen er organisert av bakmenn, likevel konkluderer forskerne med at den ikke er det. Organiseringen skjer riktignok innen familien, men er like fullt organisert.

Et par år etter avdekket NRK gjennom en dokumentar at tiggere i Norge i aller høyeste grad var organisert av kriminelle bakmenn og at de drev med kriminalitet. Her mangler forskningen åpenbart standarder som skiller seriøs forskning fra politisk aktivisme.

Forskermiljøene er premissleverandører for politiske beslutninger og blir lyttet til. De vet godt hva de gjør. Hva forskerne sier, hva de vektlegger og hva de unnlater, er med på å forme politikk. Før eller siden viser det seg ofte at det var helt andre motiver enn ærlig forskning som lå bak. Med dette forsvinner gradvis folks tillit til forskning og forskerne har bare seg selv å takke.

Dessverre ser det ut til at jeg har rett i min litt flåsete kommentar på Twitter. Forskningen mangler standarder som skiller ut politiserte forskere med skjulte motiver. Dette er et problem forskere selv bør rydde opp i.