Politisk ekstremsport

Da det nylig ble klart at to av regjeringspartiene tok dissens i spørsmålet om EUs tjenestedirektiv, kunne Nei til EU feire sin største triumf siden folkeavstemningen i 1994. Hadde organisasjonen nådd helt frem ville det ikke bare ha saget over bærebjelken i Norges økonomiske samkvem med Europa, men kunne også ha betydd slutten på EUs vilje til å slippe Norge inn i varmen på andre områder av EU-samarbeidet. Hvor bekymret bør man være for at disse politiske ekstremsportutøverene kom så nær å få kastet Norge ut i et slikt økonomisk og politisk uføre?

Den globale finanskrisen har brakt vår EØS-partner Island ut i store økonomiske og politiske vanskeligheter. Islendingenes økonomiske krasjlanding har gjort det krystallklart for øyboerne at landet ikke lever i en lukket økonomisk boble uavhengig av verden utenfor. Islands økonomi er og blir dypt integrert i og helt avhengig av den økonomiske og politiske utvikling i verden utenfor. For noen år tilbake diskuterte islendingene begreper som «selvråderett» og «økonomisk uavhengighet». Finanskrisen har grundig avslørt for islendingene at slikt tankegods bunner i en manglende virkelighetsforståelse i forhold til den globale økonomien. Nasjonale institusjoner har ikke evne til å håndtere situasjonen på egenhånd og løsningen må følgelig være et tettere økonomisk og politisk samarbeid med andre nærliggende land. Resultatet er at det i dag knapt er en eneste EU-motstander igjen å oppdrive på øya og medlemskapsspørsmålet er ikke lengre formulert som et «om», men som et «når».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så langt har imidlertid den samme finanskrisen hatt en motsatt effekt her hjemme. Delegatene på Nei til EUs landsmøte i helga var muligens gretne for at regjeringen ikke hadde torpedert EØS-avtalen for dem, men de kunne i det minste sole seg i glansen fra stadig mer overbevisende nei-flertall på meningsmålingene. «Dette gir ny energi til å fortsette kampen mot norsk EU-tilpassning,» ropes det gjerne fra skyttergravene på nei-siden. Slaget om tjenestedirektivet er kanskje tapt, men det er bare et spørsmål om tid før Nei til EU finner et annet direktiv de ønsker Norge skal benytte reservasjonsretten på. Nei til EU har forstått at veien ut av EØS-avtalen går gjennom å ta i bruk reservasjonsretten og dette har derfor vært deres strategi i mange år. Målet? Å få Norge ut av EØS.

Således hadde det kanskje vært mer redelig av Nei til EU å bytte navn til «Nei til EØS», da dette bedre reflekterer organisasjonens mål. Grunnen til at organisasjonen likevel ikke vil finne på å foreta et slikt navnebytte er at det ville henlede folks oppmerksomhet mot det faktum at organisasjonenen ønsker en radikal endring av det norske samfunn i retning av noe annet enn det vi kjenner i dag. De vedtatte «bærebjeker» for organisasjonen sier at «Nei til EU kjemper mot at Norge skal bli medlem av EU, og mot at det norske samfunnet skal tilpasses til den samfunnsformen EU-systemet innebærer.» Den samfunnsformen EU-systemet innebærer kan neppe forstås som noe annet enn et sett av forpliktende kjøreregler for samkvem mellom land.

Nei til EU mener at slike kjøreregler er unødvendige og skriver blant annet videre at «Vi har erfart at vi klarer oss best når vi styrer oss selv...» Det er derfor ikke å undres over at Nei til EU også engasjerer seg i kamp mot andre som forsøker å etablere slike regler, som f.eks Verdens handelsorganisasjon (WTO). Denne sterke troen på fruktbarheten av internasjonalt anarki og en «sterkestes rett» i internasjonal økonomi deles neppe av mange. På Island etter finanskrisen – knapt noen. Langt på vei de fleste av de som oppgir at de ikke ønsker norsk medlemskap i EU, vil samtidig være enige i at det trengs klare og forpliktende kjøreregler for internasjonal handel.

Med Soria Moria-erklæringen er det i dag heller ingen partier på Stortinget som støtter en oppsigelse av EØS-avtalen (eller en norsk utmeldelse av WTO) og Nei til EU står helt alene med dette ekstreme standpunktet. Problemet er at dersom Norge hadde sagt nei til EUs tjenestedirektiv, ville dette i realiteten vært en oppsigelse av EØS-avtalen. Når regjeringsplattformen fra Soria Moria legger EØS-avtalen til grunn, har det nok derfor irritert statsministeren grundig at nær halvparten av statsrådene i realiteten tok dissens på selve det politiske grunnlaget for regjeringen Stoltenberg II.

For ja-siden ligger imidlertid håpet nettopp i dette politiske minefeltet: Det flertallet som i dag sier nei til norsk EU-medlemskap, ønsker heller ikke det alternativet som Nei til EU byr på. Hvis Nei til EU tvinger dem til å ta stilling igjen ved å utfordre EØS-avtalen, er det derfor slett ikke gitt at de vil stemme nei i en ny folkeavstemning om fullverdig EU-medlemskap. Dersom en «EØS-krise» skulle oppstå vil et EU-medlemskap fremstå som en naturlig videreføring av de store linjer i norsk økonomi og politikk. Samtidig vil Nei til EUs anarkistiske holdning til internasjonalt samkvem markere et dramatisk linjebrudd med Norge som en sterk bidragsyter til internasjonal orden og institusjonsbygging. For det overveldende flertall av nordmenn vil nok førstnevnte være å foretrekke,så hvem vet, kanskje det er Nei til EU som paradoksalt nok jager oss inn i EU til slutt?