Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politisk etterlysning

ANDREAS WIESE

har etterlyst det politiske teater, slik det fremgår av kommentaren «Hva nøler dere etter?» i Dagbladet 5. oktober. Han har fått flere svar fra teatersjefer som mener de alle har gjort noe som er politisk. Hvorfor stilles dette spørsmålet nå? Grunnen er en genrell tendens i kunstlivet til å fokusere på det politiske, det autentiske og det som har med identiteter å gjøre. Det henger i noen grad sammen med den generelle utviklingen i verdenspolitikken, frykten for sykdom og terrorisme. Dette er allerede i over et tiår tema for billedkunsten, og i teatret har disse temaene vært representert gjennom 1990-årenes ny sinte dramatikk i tråd med den samfunns- og fremmedgjøringskritikken som på 1980-tallet ble lansert i tysk og østerriksk dramatikk slik som med Elfriede Jelinek og Botho Strauss. Strauss kom på norske scener med «Tiden og rommet» på Nationaltheatret og Rogaland Teater tidlig på 1990-tallet. Jelinek gjorde aldri det, og det kommer litt brått på at hun tilsynelatende aldri er blitt oppdaget i Norge. Hvordan kan man da hevde at man da absolutt har fulgt med i tiden? Det handler om at norsk institusjonsteater aldri riktig helt har oppdatert seg på de teaterformene som også den nye dramatikken eller teaterteksten er en del av. Man har stort sett et konvensjonelt forhold til hva en teatertekst er for noe, og man har ikke i særlig grad villet ta inn over seg det nye eksperimentelle teater.

DET BESKJEFTIGER

seg forøvrig med nye teatertekstformer og visuelle uttrykk hvor likestilling mellom virkemidlene har vært trenden, slik som i forhold til mye av det som har vært støttet gjennom prosjektmidlene fra Norsk kulturråd til de frie sceniske grupper innenfor både teater og dans. Disse formeksperimentene er en forutsetning for å kunne spille det som i dag er genuint politisk, fordi også formen har en betydning for aktualiteten i teateruttrykket. Kompanier som Baktruppen, Verdensteatret, Transiteatreet, og koreografer som Ina Christel Johannessen og Hooman Sharifi har stått for en politisk vending i norsk scenekunst tildels med et stort internasjonalt nedslagsfelt.

DET MODERNE

realistiske teater var båret fram av en regikunst som hadde det formål å lage den unike kunstneriske oppsetting, noe som førte til at teater ble «som et godt glass vin» på de store institusjonelle scenene. Men så er det oppstått et behov for en større direkthet og mer kontakt med publikum, noe som for dramatikkens vedkommende førte til et behov for en ny teatertekst: Tematisert sårbarhet på tvers av perfeksjonsime og estestisme, representert ved dramatikere som Elfriede Jelinek og Hans Werner Schwab.

Dette er en utvikling som i Norge i liten grad er lagt merke til på institusjonelt plan og i pressen, noe som har ført til en tafatthet i forhold til et nytt teater som nå sprer seg på de store scenene i Europa. Mange innefor institusjonsteatrene kjenner til dette, men alle vil være best i klassen og nøler med å ta utviklingen inn over seg. Eirik Stubø har riktignok i den senere tid invitert performancegruppen G/M Salong til å gjøre oppsettinger innenfor Nationaltheatret og Torshovteatret. Det er en begynnelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media