Politisk filmhøst

En ny politisk bølge har nådd filmindustrien. I høst står legemiddelgiganter, våpensmuglere og golfkrig på dagsordenen.

I STARTEN AV «Lord of War», der Nicolas Cage spiller en hensynsløs våpensmugler, følger vi en geværkule fra den blir produsert i en russisk fabrikk til den skytes ut fra en AK-47 Kalashnikov og inn i hodet på et afrikansk barn. Filmen angriper amerikansk utenrikspolitikk og slår fast at «den største våpenhandleren i verden er USAs president».

«The Constant Gardener», som har norsk kinopremiere på fredag, markedsføres som et rasende angrep på den internasjonale legemiddelindustrien. «Legemiddelfirmaene er helt på nivå med våpenhandlerne,» sier Ralph Fiennes\' hovedkarakter etter at han har begynt å lete etter sin kones mordere. Blant de direkte og indirekte skyldige finner vi - i tillegg til en legemiddelgigant - politikere og diplomater som først og fremst forsvarer britiske interesser.

DETTE ER TO eksempler blant høstens filmer på at filmskapere har fått politisk blod på tann, noe som i grunnen ikke er så overraskende, i og med at de gjerne skal brenne for de historiene de ønsker å fortelle. Mer overraskende er det kanskje at de har fått penger til å filmatisere sine visjoner.

Hva er så grunnen til at en middels stor politisk vekkelse tilsynelatende har hjemsøkt filmbyen? Det er nærliggende å finne årsaken i den økende polariseringen i det amerikanske samfunnet de siste åra. Men disse filmene er ikke blitt til over natta. Et lite vorspiel har funnet sted, først og fremst i form av Michael Moore, men også andre dokumentarfilmer som tar for seg dagsaktuelle politiske tema, eksempelvis «Uncovered - The War on Iraq», «Outfoxed», «Bush\'s Brain» og »The Corporation». Disse filmene er ikke blitt initiert av Hollywood-produsenter, siden det dreier seg om prosjekter som i utgangspunktet ikke lønner seg.

ETTER AMERIKANSK målestokk har Hollywood rykte på seg for å være en liberal oase. I det minste gjelder dette en del regissører og skuespillere. Men den økende strømlinjeformingen har skviset ut de vågale produsentene og de mer lønnsomhetsfokuserte kalkylemakerne har overtatt makten. Disse har ikke kunstneriske visjoner og sjelden en politisk agenda de vil framføre for kinopublikum. Sosial samvittighet har bare periodevis fungert som hard valuta i Hollywood og den forrige gullalderen fant sted i første halvdel av 70-åra. Men nå er vi der igjen - kanskje. Studioene satser penger, til en viss grad. De ser hvordan først og fremst «Fahrenheit 9-11» har truffet en nerve i det amerikanske samfunnet og når filmer med samvittighet begynner å lønne seg, trenger man ikke flere argumenter.

MAN SNAKKER gjerne om første halvdel av 70-åra som en gullalder for amerikansk film. Mange av disse filmene handlet om det politiske systemet i USA, det være seg satiriske komedier som «M*A*S*H» og «Utfordreren» («The Candidate») eller nervepirrende thrillere, som «Alle presidentens menn», «Avlyttingen» («The Conversation»), «Siste vitne» («The Parallax View») og «Tre dager for Condor», for å nevne noen.

På 70-tallet var paranoiaen blitt lokal. Kommunismen var fremdeles den store fienden, men nå hadde det også oppstått en indre fiende, i form av uærlige politikere og statlige organer. USA hadde mistet sin uskyld, presidenten var ikke lenger hevet over kritikk, særlig ikke etter Watergate-skandalen, da en gruppe eksilkubanere og CIA-tilknyttede «rørleggere» ble tatt på fersken i det de brøt seg inn på Demokratenes hovedkvarter i Watergate-komplekset i Washington DC. Også i Europa handlet det om skurkaktige generaler og konspiratoriske politikere, som i Pontecorvos «Battle of Algiers» og Costa-Gavras\' «Z».

«Alle presidentens menn» ble laget i en mindre kynisk epoke enn i dag. Den gang var det ikke en almen holdning at presidenter og ministere lyver for befolkningen. I dag tar vi det for gitt at løgnerne slipper unna, i hvert fall så lenge et flertall mener at løgnene er framført i en god saks tjeneste.

VÅPENHANDLER: Nicholas Cage har hovedrollen i «Lord of War».
VÅPENHANDLER: Nicholas Cage har hovedrollen i «Lord of War». Vis mer

DAGENS POLITISKE filmer handler også om løgner og konspirasjoner, men skurkene er større og mer omfattende. Denne overgangen kan studeres gjennom forfatteren av boka som ligger til grunn for «The Constant Gardener», John le Carré. Mange var i tvil om engelskmannen, som hadde gjort karriere på spionromaner med den kalde krigen som bakteppe, kunne klare overgangen til en verden uten to store hovedfiender. Men det skulle vise seg å ikke være så vanskelig. Verdensbildet ble mer fragmentert, men det var lett å finne seg nye skurker: Narkoprodusenter, våpenhandlere og multinasjonale selskaper. Og begynner man å grave i en narkobaron eller et tvilsomt storselskaps forretninger, viser det seg gjerne at de har høytstående politikere og embetsmenn på sine lønningslister.

En av 60-årenes banebrytende politiske thrillere var «The Manchurian Candidate», med Frank Sinatra og Angela Lansbury i to av hovedrollene, der en senator på jakt etter amerikanske kommunister, viser seg å være del av en snedig sovjet-styrt strategi for å omgjøre USA til diktatur. Et av våpnene er hjernevasking.

I Jonathan Demmes nyinnspilling fra i fjor, er den store skurken oppdatert. Denzel Washington er ikke i hendene på kommunister, men blir i stedet hjernevasket av et multinasjonalt selskap à la Halliburton som kaller seg Manchurian Global. Politikken og økonomien er blitt global. Filmene kommer etter.

«The Constant Gardener» er blitt en sjelden helstøpt forening av en kompleks roman av Le Carré og en brasiliansk regissør i Fernando Meirelles som har tatt med seg det energiske filmspråket fra «City of God» inn i en global thriller, i tillegg til at han ser verden fra en annen synsvinkel enn regissører fra den nordlige halvkule.

Så er spørsmålet: Hvilken betydning og utbredelse får disse filmene? Det er jo aldri de eksplisitt politiske filmene som tjener virkelig gode penger. De får mye positiv omtale og presterer «anstendige» publikumstall, men de store inntektene går til hobbiter, 12 år gamle trollmenn og resirkulerte tegneseriehelter.

ER IKKE DEN politiske storfilmen - som virkelig får samfunnsmessig betydning - først og fremst en liberal og radikal fantasi? De politiske filmene som blir laget, fremmer som regel en liberal/sosialdemokratisk agenda og det hører med til sjeldenhetene at konservativt anlagte mennesker etterlyser flere filmer om politiske tema. Kanskje er grunnen til den manglende etterlysningen at mange såkalte «upolitiske» filmer har en grunntone som fremmer mer konservative verdier. For eksempel blir de fleste amerikanske krigsfilmer godkjent av Forsvarsdepartementet, som svært ofte delfinansierer filmene. En mer USA-kritisk krigsfilm koster derfor mye mer å lage.

Det finnes med andre ord bare ett håp for såkalte politiske filmer, hvis de skal utgjøre mer enn et tidsriktig blaff: De må lønne seg.

GLOBALE SKURKER: «Legemiddelfirmaene er helt på nivå med våpenhandlerne,» sier den desillusjonerte diplomaten Justin Quayle (Ralph Fiennes) i «The Constant Gardener». Han legger ut på en ferd over tre kontinenter for å finne ut hvem som har myrdet hans kone, spilt av Rachel Weisz.
GOOD LUCK AND GOOD NIGHT: George Clooneys nye film handler om den legendariske kommunistjegeren Joseph McCarthy og den like legendariske journalisten Edward R. Murrow.
«LORD OF WAR»: Nicholas Cage i en scene fra sin nye film.