Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politisk gulost

«Jeg har problemer med å forstå at det skal være kø til livreddende og livsforlengende behandling. Det er uverdig og uakseptabelt.»

En gulost har ofte mange hull. Noen henger sammen og ender i noe godt. Andre hull er trange, usammenhengende og kronglete og blir til slutt offer for ostehøvelen. Politisk vilje som skal omsettes til medisinske realiteter for en prioritert pasientgruppe, støter på mange utfordringer. Politikere, helsebyråkrater og fagfolk sitter gjerne i hvert sitt hull, kommuniserer dårlig og til slutt høvles et nødvendig tilbud bort før det har fått sjanse til å komme i gang.

Ropet på sammenheng og helhet blir høyt. Pasientene roper og vi - fagfolkene - hører ropene, men blir ofte oppgitte og maktesløse av manglene i det jeg vil kalle den helsebyråkratiske tiltakskjede.

I mitt daglige arbeide ved Det Norske Radiumhospital (DNR) møter jeg stadig deler av gulosten. Kreftpasienter skal være en prioritert gruppe. Det er nedfelt i «Nasjonal kreftplan», og jeg har ennå ikke møtt noen, verken politikere eller fagfolk, som er uenige i dette. Likevel er det store huller i behandlings- og omsorgstilbud. Jeg har problemer med å forstå at det skal være kø til livreddende og livsforlengende behandling. Det er uverdig og uakseptabelt. Pasienter (og deres familier) som rammes av kreft, trenger også hjelp til å bearbeide den nye livssituasjonen de er kommet i. Heldigvis gjør personalet på DNR en fantastisk jobb og hjelper de fleste. Men noen trenger spesialisthjelp for å komme videre med livene sine.

Som avdelingsoverlege og psykiater må jeg dessverre altfor ofte si nei til pasienter med klare behov. Det blir prioritering blant trengende. Ventelister er lite interessante for pasienter med kort forventet levetid.

Blant de mange paradokser er at jeg som psykiater på et kreftsykehus egentlig arbeider med to politisk prioriterte medisinske fagområder: kreft og psykiatri. Med sykehusledelsens fulle støtte måtte jeg likevel arbeide i tre år for å få på plass en assistentlegestilling (utdanningsstilling).

Dagsrevyen 13.7. påpeker i et oppslag at vi i årene som kommer står foran en katastrofal mangel på legespesialister. Det skjønner jeg når vi på DNR må slåss for å få tak i legehjemler for å utdanne nye spesialister. Man må heller ikke glemme at det trengs et visst minimum av ferdige spesialister for å utdanne nye. I tillegg skal klinikk, forskning og pasientbehandling drives på best mulig måte. Selvsagt er dette også et budsjettspørsmål. Men vi er et statlig eid sykehus og skal iverksette de statlige prioriteringer. Kreft og psykiatri er satsingsområder. Alt burde ligge til rette for et «mønsterbruk». Likevel stanger vi hodet i veggen.

Lindring av lidelse er blitt et nytt politisk prioritert medisinsk satsingsområde. I etterkant av «Sandsdalen-saken» og den pågående «Bærum-saken» er fokus blitt satt på aktiv dødshjelp. Sakene er svært ulike, men i prosessen har det kommet frem at vi i Norge ikke har god nok kompetanse til å gi sterkt lidende pasienter med kompleks smerteproblematikk et godt tilbud. Det beste svaret til dem som er for aktiv dødshjelp, er å kunne gi et så godt tilbud til pasienten at problemstillingen blir uaktuell.

Utredninger er levert med konkrete forslag til å få bedret situasjonen. Det er blitt skrevet så mange NOUer og stortingsmeldinger om temaet at det snart er på tide å handle. Alle konkluderer med at det må opprettes kompetansesentra på regionsykehusene for å bedre tilbudet til en forsømt pasientgruppe. Det gjelder ikke bare kreftpasienter med behov for lindrende behandling, men alle pasienter der tilstanden er blitt så komplisert at et tverrfaglig team må arbeide sammen for å finne gode løsninger. Fagfolk, politikere og de regionale helseutvalg har unisont støttet planene. To regjeringer har tydelig sagt fra at dette er viktig og at her skal det tas et krafttak.

Jeg befinner meg i en situasjon der jeg arbeider med 3 - tre - politisk prioriterte medisinske fagområder: kreft, psykiatri og lindrende behandling. I min naivitet trodde jeg det var bare å prosjektere, få på plass kvalifiserte fagfolk og gå i gang slik at pasientene fikk sitt etterlengtede tilbud så snart som mulig.

Men nei. Gulostens hull ble tydelige, og ansvarlige helsebyråkrater gjemte seg i hvert sitt hull uten engang å stikke hodene frem for å snakke sammen.

Etter en nøye prosjekteringsfase der hele helseregionen stod samlet om en søknad til Helsedepartementet for å iverksette både departementets og Stortingets ønsker, kom svaret: Bevilgningen var på ca. 1/5 av det minimum som måtte til for å komme i gang uten å ramme annen virksomhet. Ingen nye legehjemler ble gitt.

Slik jeg tolker departementet, skal vi styrke den lindrende behandlingen ved å ta midler fra et annet prioritert fagområde (kreftbehandling) og ta stillinger fra to andre prioriterte områder (kreft og psykiatri).

For meg henger ikke dette sammen. Vi har et «Nasjonalt råd» som skal passe på at legehjemler blir rettferdig fordelt mellom de forskjellige helseregioner. Dette rådet er underlagt Helsedepartementet. Når man politisk blir enige om å satse på lindrende behandling, så må man ta konsekvensen av dette i hele den helsebyråkratiske handlingskjede.

Hvis man mener alvor med å styrke lindrende behandling i Norge, så må man bygge opp slagkraftige og tverrfaglige miljøer (med for eksempel smertespesialist, kreftlege, psykiater) og drive både klinikk og forskning. Selvsagt må man også være villig til å betale for ekstrasatsingen. Et samarbeid mellom de to statlige sykehusene, DNR og Rikshospitalet, ville gi et kompetansesenter med en unik faglig tyngde. Da vil man kunne slippe å sende kompliserte smertepasienter (som omtalt i flere reportasjer i Dagbladet i uke 28) til utlandet. Og det må være mulig å bygge opp et slikt kompetansesenter uten å ramme annen prioritert virksomhet. Det er i alle fall ikke faglig forsvarlig, og jeg tror heller ikke det var den politiske hensikten, å ta allerede begrensede ressurser fra kreftbehandlingen for å muliggjøre denne viktige nysatsingen.

Som fagperson blir jeg både sint og frustrert. Vi har politisk vilje og en faglig enighet. Vi eies av staten ved departementet som har ansvar for budsjettene. Legehjemler fordeles av et nasjonalt råd som er underlagt departementet. Hvorfor blir det så forbannet vanskelig å gjennomføre dette?

Skal vi få et bedre helsevesen, kan vi ikke holde på med slik tøvete saksgang. Vi kan sikkert bedre oss organisatorisk internt på sykehusene (og DNR holder faktisk på med det). Men vi må også kunne forlange at departementet skikker seg slik at det blir mulig å gjennomføre prioriterte oppgaver i praksis.

Vi trenger ikke mer prosjektering når det gjelder satsning på lindrende behandling. Vi har planer nok. Pasientene skriker. Hvis du har evne til å handle, statsråd Tønne, så gjør det nå. Ikke gjem deg bort i gulostens mange hull.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media