Politisk Ibsen i Stockholm

STOCKHOLM (Dagbladet): Kanskje er det som en slags 30-årshilsen til 1968 at den gamle radikaleren Stein Winge skaper en uvanlig politisk Ibsen i Stockholm. I «Folkets fiende» på Dramaten byr han på mindre av sine egne klovnestreker og på mer av Ibsens satiriske avkledning av makta og en feig og hyklerisk presse.

En putekrig mellom brødrene Tomas (Krister Henriksson) og Peter Stockmann (Vrjan Ramberg) er til å leve med. Det samme er litt napping i bukseseler og en vegg i avisa Folkebudet som nesten ramler ned over salen og setter en støkk i publikum.

Stein Winges «Folkets fiende» på Dramatens hovedscene er holdt på et ablegøyeminimum, og tjener stort på det.

Innstudert

Det er for så vidt ingen oppsetning som river deg helt med. På generalprøven fredag bar noen av scenene preg av å være for innstuderte. Det store folkemøtet, for eksempel, med en drøss svarte stoler og den kompakte majoritet i full slåsskamp med folkefienden Stockmann, ble mer koreografert enn troverdig.

Men likevel er det en doggfrisk og aldri kjedelig Ibsen. Winges humor er sågar mer ironisk enn bananskallpreget. Christian Bloms «Sønner av Norge» avspilles bare som et vittig anslag og en antisjåvinistisk kommentar til maktkampen i sørlandsbyen. Det er det. Ikke noe mer.

Sekstiåtter

Ablegøye-minimumet i Stockholm, i hvert fall i forhold til Winges ekstreme variant av samme stykke på Det Norske Teatret i 1995, kan ha med andre ting å gjøre enn at Winge skjerper seg når han er i utlandet.

På mange måter er Stein Winge en av de få ekte sekstiåtterne i norsk teater. Han har, i det minste i Ibsen-oppsetningene, aldri gitt opp kampen mot borgerligheten. Revestrekene, personenes ofte barnslige oppførsel og alle regipåfunnene kan også ses som et vedvarende ungdomsopprør mot konvensjonene og den trange lufta i Ibsens salonger. Og mot den norske Ibsen-tradisjonen.

Sviende

Med «Folkets fiende» i Stockholm tar han Ibsen på alvor og får stykket til å handle om kampen mellom makten og retten. Mellom næringsinteresser og sannhetskrav, mellom «polischef» Peters materialisme og doktor Tomas Stockmanns idealisme. Like nådeløst og sviende som Ibsen flekker Winge klærne av pressens festtaler om «den fjerde statsmakt». Allerede i den første scenen, hvor redaktør Hovstad og journalist Billing nyter godt av Stockmann-familiens aftensbord og gjestfrihet, antydes disse to bladfykenes latterlige og forkrøplede karakter. Like brutalt som Ibsen avdekker Winge hvordan makta ter seg. Hvordan den manipulerer selv sine nærmeste for å beskytte sine egne økonomiske interesser.

Winge får Ibsens politiske analyse til å bli en sann svir, godt hjulpet av forfatteren Klas Vstergrens nye, spenstige oversettelse. Også den understreker Ibsens fresende oppgjør med unnfallenhet, forstillelse og hul samfunnsmoral mer enn brødreforholdet og doktor Stockmanns utvikling til et fanatisk sannhetsuhyre. Krister Henrikssons doktor har for øvrig utseende som en trivelig medelsvensson. Han er en skøyeraktig og sympatisk kunstnertype oppsetningen igjennom. Mens det gikk rundt for doktor Stockmann på Det Norske, bevarer Krister Henrikssons Stockmann kontrollen. Også det til fordel for stykkets politiske dimensjon.

Heftig

I scenograf Lennart Mörks store utsnitt av hvite sørlandshus, er Maria Bonnevies innsats verdt å merke seg. Hun er etter hvert blitt en flott og sikker skuespiller. Bonnevie skaper en heftig og troverdig Petra, doktorens lojale datter. Hun burde nå være moden for en større karakterrolle på Sveriges nasjonalscene.