Politisk jordskjelv i Nord-Norge

Nord-Norge rystes av et politisk jordskjelv. Mistilliten og kravene vokser. Mange føler at den norske samfunnskontrakten er brutt. Valget kan påføre Arbeiderpartiet livstruende sår, skriver John O. Egeland.

OMFAVNELSEN: AP-leder Jonas Gahr Støre under besøket iSS Mo i Rana i Nordland i forbindelse med kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
OMFAVNELSEN: AP-leder Jonas Gahr Støre under besøket iSS Mo i Rana i Nordland i forbindelse med kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer
Meninger

Ingen del av landet er norskere enn Nord-Norge. Det meste er forstørret eller forsterket: Naturen, avstandene, næringsgrunnlaget, livsvilkårene og alle former for risiko. Da krigen var over og tyskerne fordrevet, var Finnmark og Nord-Troms en sammenhengende, rykende branntomt. Alt måtte gjenreises. Det var en nasjonal oppgave og ingen stilte spørsmål om Nord-Norge lønner seg. Helheten i nasjonalstaten var et overordnet mål.

Nå er ikke det lenger noen selvfølge, og reaksjonene er sterkest i Nord-Norge. Det har alltid vært spenninger mellom de tre nordligste fylkene og sentralmakten i Oslo. Men tilliten og samhandlingen har vært sterkere. Det skyldes ikke minst Arbeiderpartiet som utviklet en politisk allianse mellom primærnæringene, industrien og staten. Ap fikk sitt politiske gjennombrudd i Nord-Norge, og i mer enn hundre år har landsdelen vært partiets sikreste bastion. Nå kan dette politiske hegemoniet gå tapt. Senterpartiet er i dag det største partiet i Troms og Finnmark.

ARENDAL: Jonas Gahr Støre (Ap) bannet midt i partlederdebatten i Arendal. Reporter: Mats Rønning Video: Nina Hansen Vis mer

Flere meningsmålinger har bekreftet dette tronskiftet. På den siste fra 19. august (InFact for NRK/Nordlys/iFinnmark) får Sp 23.9 prosent mot Ap’s 22.5. Det betyr at Ap har gått tilbake med nesten 14 prosentpoeng i forhold til fylkestingsvalget for fire år siden, mens Sp har gått tilsvarende fram. I Tromsø er det politiske bildet totalt fragmentert. Målingene viser at Høyre, Ap, Nei til bompenger, SV og Sp omtrent har like stor oppslutning.

Selv om Ap er i krise i nord, skyldes det ingen høyredreining i opinionen. Ifølge poll of polls har Ap, SV og Rødt i hele Nord-Norge til sammen rundt 40 prosent mens Sp noterer seg for 21.2 prosent.

Uroen i nord skyldes en lang rekke enkeltsaker som har smeltet sammen i en protest mot sentralisering og mistillit til politiske institusjoner og eliter. Tvangssammenslutningen av Troms og Finnmark oppleves av mange som et overgrep fra sentralmakten. Nedleggelsen av studiesteder ved Nord Universitet har skapt kraftige reaksjoner. Det gjelder også vedtaket om å flytte flybasen på Andøya. For ikke å snakke om politireformen, ambulansefly og sentralisering av akuttmedisin og andre helsetilbud.

Samtidig er det grunn til å merke seg at kravet om ny jernbane i Nord-Norge er i ferd med å bli et politisk samlingsmerke. De foreløpige beregningene viser at en slik bane blir dyr og ulønnsom, men det blir også stilt spørsmål ved hele grunnlaget for regnestykket. Det er uansett ingen tvil om at Nord-Norge har behov for omfattende modernisering av infrastrukturen. Store deler av veinettet er fra 60-tallet og fraktvolumet øker kraftig. Når det gjelder Nordnorge-banen er det bare SV som har den i partiprogrammet, men både Sp og Ap er på glid.

Opprøret mot sentraliseringspolitikken retter seg med full kraft mot regjeringen, som rimelig er. Senterpartiets framgang er heller ingen gåte, skjønt det er usikkert hvor lenge triumfen vil vare. Derimot er det oppsiktsvekkende at det største opposisjonspartiet blir så mørbanket av sine egne. Arne Strand i Dagsavisen har den mest overbevisende analysen: «Den eneste mulige forklaringen er at velgerne i nord ikke mener at Ap representerer et alternativ til regjeringens politikk».

Det er en drepende dom, men den bekreftes av Jonas Gahr Støres forsøk på å være politisk kaospilot. Ap justerer løpende sine standpunkter for å komme folkemeningen i møte. Seinest ved at partiet nå er mot politireformen som den vitterlig stemte for. Troverdigheten i slike manøvrer er neppe særlig robust.

Når både regjeringspartiene og Ap får smake pisk i Nord-Norge, er det et tegn på en systemkritikk som stikker dypere enn forargelsen i enkeltsaker. Systempartiene anklages for brudd på sentrale deler av den norske samfunnskontrakten. Den handler om at alle deler av landet skal utvikles og moderniseres, uavhengig av gjenstridig geografi og kortsiktige kalkyler.

Like muligheter og like vilkår er i seg selv en sterk produktivkraft og verdiskaper som gir god utnyttelse av ressursene i hele landet. Det er derfor vi har bygd ut veier til de ytterste utkantene, forsynt alle med elektrisitet og adgang til utdanning, post, radio og fjernsyn. I samfunnsregnskapet brukte man den store, ikke den lille, gangetabellen.

Dette konseptet – som kan kalles nasjonal enhetspolitikk – har vært et sterkt sammenbindende middel som har skapt tillit og tålmodighet. Nå slår det sprekker, og ingen bør bli forundret over at det skaper sterke reaksjoner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.