Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politisk konge til det siste

Da kong Haakon 7. døde i 1957, var han for lengst blitt en ruvende bauta, en posisjon han selv skapte gjennom skarp politisk forståelse.

PÅ KONTORET: Kong Haakon 7. ved skrivebordet på slottet i 1951. Det siste bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi tar for seg årene 1945-1957. Foto: NTB SCANPIX
PÅ KONTORET: Kong Haakon 7. ved skrivebordet på slottet i 1951. Det siste bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi tar for seg årene 1945-1957. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Så er forfatteren Tor Bomann-Larsen kommet til siste kapittel i siste bok om kong Haakon 7. - hans liv, politikk og familie. Det er blitt åtte bind med mange tusen sider, og bøkene er trykt i nærmere 150 000 eksemplarer. Forlaget hevder prosjektet er «det største biografiske verk som er utgitt på norsk noen gang». Det har Cappelen Damm dekning for.

I mer enn 17 år har Bomann-Larsen trålet kongelige arkiver i blant annet Oslo, London og St. Petersburg. Gjennom sitt omfattende kildearbeid og sin fortellerevne har han lyssatt mennesker og hendelser som var på vei til glemsel og mørke.

Forfatteren har også tatt sitt håndholdte kamera tett inn i den private og intime sfæren, der den kongelige verdighet egentlig befaler avstand og glemsel. Det har vært nødvendig. I en konges liv er det private, det offentlige og det politiske helt sammenvevd.

De lange linjene

Siste bind heter ganske enkelt «Kongen» og dekker de siste årene i Haakon 7. liv (1945 - 1957). Vi følger kongen fra triumfferden gjennom Oslos gater etter hjemkomsten fra krigseksil i Storbritannia, til han glir på badegulvet på Slottet, brekker lårhalsen og går inn i livets siste fase. Det er både vemod, ensomhet og sårhet i kongens siste tid. Bomann-Larsen bruker dette bindet til å trekke de lange linjene i Haakons liv og gjerning, og betydningen for det moderne monarkiets stilling i Norge. Det er naturlig og nødvendig ved slutten av et slikt maraton-prosjekt.

Siste bok gir oss beretningen om folkekongen, en monark som gjennom politisk kløkt og mot også ble kronet i folkets bevissthet. Gjennom sitt tydelige nei til de tyske okkupantene og som samlende symbol i motstandskampen, nådde Haakon en unik posisjon i folket. Han sto over politiske skillelinjer og klassegrenser. Men det var ingen selvfølge at det skulle bli slik. Bomann-Larsens åtte bind er først og fremst beretningen om en konges modning og utvikling. Da han ble tilbudt tronen, var alternativet forfremmelse til kaptein i den danske marinen. Det var egentlig prinsens førstevalg.

Vurderte å abdisere

Han sa ja til Norge, men først etter påtrykk fra den kongelige storfamilien. Og han hadde urealistiske krav og forhåpninger om politisk beslutningsmyndighet. På det første slottsballet i 1906 var han bekymret for belastningen på sin engelske dronning Maud: I Norge fantes det jo ingen overklasse. Hvem skulle hun da omgås? I de første årene vurderte Haakon gjentatte ganger å abdisere. Han så seg selv redusert til nikkedukke og trekkpapir.

Men han hadde noe verdifullt å bygge på. Haakon var tross alt verdens eneste folkevalgte konge. En fullmakt han selv hadde insistert på. Og da han i 1928 går mot politisk sedvane, men strengt holder seg til forfatningen og utnevner en Arbeiderparti-regjering, har kongen funnet kursen. Dette blir kongens gylne formel som også fører til at han trosser alle politiske råd og press og sier nei til tyskernes krav. Kongen skal være konstitusjonens vokter, også når politikerne mister kompasset og går seg vill.

Tor Bomann-Larsens store fortjeneste er at han så tydelig gir oss hele kongens liv, ikke minst som politisk aktør. Formelen er nokså tydelig: Kongen skal være hevet over partipolitikken, men aldri over politikken i bredere forstand. Skjer det, blir monarkiet redusert til dukketeater.

Haakon utvikler et godt forhold til sine statsråder fra Ap, og tar ifølge sin egen hoffsjef Broch altfor ofte «arbeiderstandpunkter». Selv kommunister er velkommen rundt denne kongens bord.

Holder stilen

Haakon 7. siste år var preget av uro og smerte: Kronprinsesse Märtha døde, han følte seg isolert, også fra sin egen familie. Han motsatte seg lenge prinsesse Ragnhilds ønske om å gifte seg med Erling Lorentzen. Et rykte om at han ville abdisere for å overlate tronen til Olav, gikk sterkt inn på den aldrende monarken.

Bomann-Larsen holder stilen til åttende binds siste kapittel. Det er begrenset hvor mye nytt som kan letes fram i en periode der kongen av naturlige årsaker blir mindre aktiv. Haakons dagboknotater er korte og uten særlig dybde. Til gjengjeld har forfatteren stadig glød i pennen. Effektivt og elegant veksler han mellom det tette portrett og det store politiske panorama. Gjennom satiriske stikk avslører han det hule og det pompøse. I hele prosjektet støttes teksten av et rikt og godt redigert bildemateriale.

Tor Bomann-Larsen har levert norgeshistorie.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media