KNIVENE SLIPES I HØYRE: Erna Solberg på Høyres sentralstyremøte i november. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
KNIVENE SLIPES I HØYRE: Erna Solberg på Høyres sentralstyremøte i november. Foto: Vidar Ruud / NTB ScanpixVis mer

Politisk krise og indre gjæring kan true Erna Solbergs lederskap

Det slår aldri feil. Når en politiker gynger i stormen, kryper gnagerne fram fra sine skjulesteder. Toppen skal svekkes nedenfra.

Kommentar

Erna Solberg har en rekke gode personlige egenskaper som toppolitiker og statsminister. En av dem er en betydelig grad av indre ro når problemer og konflikter tårner seg opp. Hennes politiske flegma likner mye på det vi så hos Jens Stoltenberg. I likhet med sin forgjenger er Erna Solberg bevisst på å kunne sakene, slik at hun ikke blir ledet, men selv har kontrollen. Ikke på nivå med kjernekraftverket Gro Harlem Brundtland som aldri slapp opp for brenselsstaver, men det er heller ikke nødvendig. Som hovedregel forener Erna styringsvilje med evne til å lytte og finne løsninger som respekteres, eller i det minste aksepteres.

Nettopp på denne bakgrunn kan det være vanskelig å forstå hvorfor statsministeren nå sitter i en felle hun selv har skapt. Hun måtte forstå at garantien om et grønt løft som reddet det forrige statsbudsjettet, ikke ville bli tatt av vinden. Selvsagt ventet Venstre og KrF på å dele byttet. Og likevel ble ikke de to partiene møtt med solbergsk smidighet, men med et ultimatum. Den mest nærliggende forklaringen på det er realpolitikk. Bilistpartiet Frp, som har arr over hele kroppen etter sitt knefall for bompenger, hadde ikke noe å gå på. Og uten Frp er det knapt mulig for Høyre å være i regjeringsposisjon. Trine Skei Grandes ustoppelige og høylytte avvisning av Arbeiderpartiet, kan også ha bidratt. Det har unektelig sett ut som om Venstre ikke ville ha vilje eller nerver til å sette hardt mot hardt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det bør også nevnes at Erna Solberg er en politiker med svært liten sans for symboler og ornamenter. Politiske kompromisser må gi konkrete resultater. Det er ikke nok at noe kan selges på utseendet.

I sum betyr dette at Erna Solberg er en robust politikertype. Men ikke usårbar. I politiske kriser kan det kreves smidighet som har liten substans, men der innpakningen virker overbevisende. Dessuten innbyr grensegang i kompromissenes uklare landskap til prinsippløshet og opportunisme. I partier der den ideologiske bevisstheten har lavere rang enn løs pragmatisme, er veien kort til kritikk når politikken kjører seg fast.

Høyre er et parti der lederne gjennom tiår har måttet se seg bak for ikke å få en kniv eller flere i ryggen. Bare unntaksvis tas oppgjørene fra talerstolen. Det er helst i kulissenes halvmørke at angrepene organiseres. Derfor er det ikke akkurat noen overraskelse at en rekke «sentrale» høyrepolitikere (såkalte «topper») nå retter tydelig kritikk mot Ernas håndtering av budsjettkrisen i en reportasje i VG. Selvsagt skjer det anonymt. Kritikerne hevder Erna er blitt kapret av Frp i et ultimatum som ikke kler Høyre, men som partiet ikke kommer ut av. Det er bekymring for hva krisen betyr for Høyres omdømme som styringsparti, og for framtida for det borgerlige samarbeidet.

Kritikken er på ingen måte noen intern Høyre-sak. I en måling utført for VG sier nesten en av to nordmenn (44.6 prosent) at tilliten til Erna Solberg er svekket etter bruddet i budsjettforhandlingene. Venstres velgere er, ikke uventet, enda mer kritiske. Hele seks av ti Venstre-sympatisører melder at de har svekket tillit til statsministeren. Det hører med til bildet at målingen også viser at 50.5 prosent av de spurte nå foretrekker Jonas Gahr Støre som statsminister. 34.5 prosent vil ha Solberg.

Slike tall betyr isolert sett lite. En politisk krise vil alltid ha sin egen dynamikk der både saksforhold, hendelsesforløp og sluttresultat vil bestemme gevinst eller tap for politikere og partier. Så langt er det klart at i hvert fall Høyre og Erna Solberg er blant taperne. Får statsministeren i land et resultat som gjør at regjeringen fortsetter, vil det nok begrense tapet, men sluttsummen vil uansett være negativ. Og må regjeringen gå av, er det klart at det borgerlige samarbeidet vil være skadd i lang tid fremover. Da vil det ikke være noen selvfølge at Erna Solberg er den rette personen til å gjenskape tilliten mellom partiene. Uansett vil Ap og Støre juble. Begrepet «borgerlig kaos» er blant de vakreste sosialdemokratiet vet om.

Det er alt for tidlig å si noe som helst sikkert om Erna Solbergs politiske framtid. Hun tok stegene til topps fra en nokså beskjeden utgangsposisjon, og har ikke fått noe gratis. Hun er tøff og vet hvordan man skal stå fast. Samtidig er Høyre et nokså lumsk parti når det gjelder behandling av ledere. F. eks har det mektige Oslo-partiet aldri tilgitt at det nokså brutalt mistet innflytelse til Erna Solbergs Vestlands-Høyre. En uheldig utgang på budsjettkrisen kan sette i gang den indre gjæring i Høyre som fører fram til skifte av mannskap.

Reises det en flokk av misnøyde, har de et umiddelbart problem. Høyre har ingen personer som tydelig peker seg ut som Erna Solbergs etterfølger. Det viser en svakhet ved Solbergs lederskap. Gode ledere må i lengden alltid gjøre seg selv overflødige. I den prosessen er det best å ha gode, og helst lojale, emner til en ny ledelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook