Politisk mobb

MOBBING ER et samfunnsproblem, som politikerne med jevne mellomrom debatter. Men hvem er flinkere til å mobbe enn politikere? Nylig viste målingene til Norsk Samfunnsbarometer synkende tillit til våre ledende politikere. Kommentarene i etterkant la i stor grad skylden på alle personangrepene. Lars Sponheim varmet opp til ferie med tidenes utskjelling av eks-regjeringskollega Åslaug Haga. Fordi Haga ville følge med på Regjeringens WTO-forhandlinger, mente Sponheim hun var en politiker «uten ryggrad», som drev med «løgn og bedrag», og som norske bønder måtte «beskyttes mot». Intet mindre. Sponheim er Sponheim og stoppet ikke der. Først overrumplet han sitt eget parti (ikke første gang det), med å erklære Fremskrittspartiet som «stuerent». Kort tid etter var analysen tvert om at det måtte ha «klikka» for en «svingete» Carl I. Hagen, som var «ruset på seg selv». Hvor er selvinnsikten?

SØLVSKJE-DEBATTEN har vært viktigst siste uke. At Jens Stoltenberg erklærte at finansminister Per-Kristian Foss var «selvgod» som skrøt av at folk har fått det bedre, ble for sterkt for tidligere sosialminister Ingjerd Schou. Stoltenberg burde være forsiktig siden han er «født med sølvskje i munnen». Schou-prinsippet er altså at man bør ha det vondt og leit som liten for å kvalifisere som politiker. Men ble Foss og Schou født uten sølvskje? Eller er sølvskje greit hvis man holder med Høyre? Uansett, Bjarne Håkon Hanssen maktet ikke å se på ydmykelsen av en venn, og rykket ut for å forsvare Stoltenberg. Samtidig fikk Hanssen understreket at han selv ikke var født med sølvskje. Trøste og bære.

DET ER ET LAVMÅL lavmål av politisk retorikk som leveres om dagen. Politikerne forsøker kanskje å holde valgkamptemperaturen oppe med personangrep gjennom sommeren, mens de politiske sakene spares til høsten. Medienes tabloide vinkling har i hvert fall ikke skylden. Dette er veloverveid og tydelig ordbruk som ikke kan misforstås. Våre politiske ledere fremstår som rollemodeller i mobbing, samtidig som det er et politisk mål å få slutt på den slags både i skolen, på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Da gjelder det å gå foran med et godt eksempel. Som man i fotball bør gå etter ballen, bør man i politikken gå etter saken - ikke mannen eller kvinnen. Ellers kvalifiserer det til utvisning. Snart er det stortingsvalg, men fortsetter det på denne måten burde det heller være utstemning.